Fugelli, P.
Nokpunktet
Essays om helse og verdighet. 196 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2008. Pris NOK 269
ISBN 978-82-15-01347-3
Fugelli avslutter nå sin trilogi om helsens vilkår, motkrefter og støttespillere – primært i dagens norske samfunn, men med skråblikk til globale utfordringer. Etter Rød resept (1999) og 0-visjonen (2003) er oppsummeringsbudskapet denne gangen at nok er godt nok og at nok er bedre enn alt. Han slår et slag for det ufullkomne mennesket og det rause samfunnet. Kontrapunktet til nokpunktet er altpunktet, med for høye forventninger og for store krav, det som gjør oss syke av all flinkheten og forventningene til livet. De helsemessige konsekvensene av higen etter altpunktet beskrives med kreative diagnoser som pliktsykdommer og «den ensomme rytter»-sykdommer.
Det er fire hovedbolker, 12 kapitler og en rekke underkapitler. Teksten er lettlest og henvender seg til et bredt publikum. Stedvis preges den litt av at stoffet bygger på foredrag med pedagogisk fremstilling i underpunkter og strekpunkter. Likevel opplever jeg Nokpunktet som mer reflekterende enn de to foregående utgivelsene. Rikelig med litteraturhenvisninger gir muligheter for utdypende lesning. Som vanlig i Fugellis skrifter finner man elegante språklige formuleringer som kan være en leseropplevelse i seg selv.
På omslaget omtales dette som et kampskrift. Det er likevel sjelden slåsshansken kommer frem, Fugellis kamp er mer preget av de stilfulle kårdestikk. På ett punkt kan han imidlertid bli nesten voldelig, nemlig når Fremskrittspartiet omtales og fordømmes som en av vår tids store helsetrusler og som «samfunnets løsemiddel». Fugelli balanserer her på en knivskarp egg. Hans budskap enkelte steder, og i enda større grad i hans offentlige samfunnsrefserier i aviser og fjernsyn, kan nemlig få preg av beiting nettopp på Frps individualliberalistiske gressganger. Han nevner i 11 punkter hva samfunnet har fått (mer enn) nok av nå. Blant dem er plikt, mattilsyn og Fremskrittspartiet! Slik jeg kjenner Frp, vil han nettopp der få stor tilslutning til oppfatningen at vi har (mer enn) nok av både plikt og mattilsyn. Selv kaller han dette å «stjele friheten fra Fremskrittspartiet». Det hender som kjent at tyver blir fanget av dem de vil stjele fra!
Andre ganger kommer hans «kamp» farlig nær snusfornuftige betraktninger (i dobbelt forstand?), og anmelderen får assosiasjoner til avslutningskapitlet om «den rette dose» i Haakon Natvigs store røde lærebok i hygiene fra 1958.
Min hovedkonklusjon er at Nokpunktet fortjener en vid leserkrets, både fagfolk, byråkrater, politikere og «folk flest». Stedvis fryder jeg meg under lesingen, f.eks. når han i kapitlet om arbeidsmedisin raljerer med arbeidslinjens utvekster og innfører begrepene «arbeidsmaslinja» og «arbeidsraseri». Fryden stiger i kapitlet om «helsismen», spesielt i underkapitlet om beskyttelsesdrakt, der han tar et oppgjør med risikoprofetene og deres budskap om alltid å være beredt til å møte enhver potensiell helserisiko.
