Hofmann, B.
Hva er sykdom?
205 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008. Pris NOK 265
ISBN 978-82-05-35938-3
Bjørn Hofmann har skrevet en god bok om et umulig spørsmål: Hva er sykdom? I motsetning til helsebegrepet, som ganske ofte blir gjenstand for utførlige begrepsmessige utlegninger, blir sykdomsbegrepet sjelden drøftet på samme måte. Til tross for at det, som Hofmann påpeker, står helt i sentrum av den medisinske praksis.
Teksten er en kontinuerlig problematisering av sykdomsbegrepet. Hva er det som kjennetegner en sykdom? Skal sykdom forstås som en ting i naturen, som et begrep eller som en sosial konstruksjon? Defineres den av sine årsaker, som en blanding av tegn og symptomer eller som forstyrret balanse? Eller er sykdom å forstå som avvik fra en norm? Kan verdi og fakta skilles når vi snakker om begrepet sykdom? Det er ganske mange fine og systematiske diskusjoner av disse spørsmålene, som hittil har vært lite fremme i den norske medisinske samtalen. Men hvem er teksten skrevet for?
Forordet tar en obligatorisk runde til målgruppen – som er medisinstudenter og mastergradstudenter innen ulike helsefag. Hofmann mener at sykdomsbegrepet er relevant for all medisinsk praksis. Til det formål har han og forlaget laget en bruksbok – uten noteapparat og med mange eksempler. Eksemplene er stort sett gode, med noen unntak (hvorfor kunne ikke forlaget spandert en medisinsk korrekturleser): Dendritt er ikke en sykdom (s. 9), men en anatomisk struktur, og man har ikke sluttet å gjøre angiografi ved spørsmål om myokardiskemi (s. 152).
Men hvor vellykket er ambisjonen om «å vise hvor relevant filosofien er for forståelse og utøvelse av helsefag»? De fleste medisinere er pragmatikere – og forholder seg ikke til slike filosofiske spørsmål. Deres sykdomsbegrep er intimt forbundet med kasus i praksis, og det er vanskelig å la en abstrakt diskusjon bli relevant for denne praksisen. Som Hofmann selv sier det: «Helsefaglig kunnskap er knyttet til handling: Vi vil vite for å hjelpe.» Og Hva er sykdom? gir ikke kunnskap til å hjelpe – i hvert fall ikke umiddelbart. Men for den som vil se sitt fag i en større sammenheng, få et perspektiv på det de gjør, er den helt avgjørende. Jeg tror denne utgivelsen derfor først og fremst vil være av interesse for dem som i utgangspunktet er opptatt av eller arbeider med relaterte problemstillinger. For dem blir mangelen på noteapparat og eksplisitt diskusjon med den eksisterende litteratur utilfredsstillende – en mer inngående posisjonering ville ha gjort argumentasjonen klarere. I stedet omtaler Hofmann sin posisjon ved hjelp av termer som «vi» og «oss» – uten at det blir klart hvem det er (noen ganger er det «vi helsepersonell», andre ganger «vi forskerkollegium», dvs. Bjørn Hofmann selv).
På den annen side: For den interesserte leser finnes det her rikelig av stoff man kan begynne med hvis man ønsker å vite mer om hva «sykdom» er, og den utførlige litteraturlisten gir henvisning til videre studier. Alt i alt er dette en utgivelse vi trengte i Norge, og forfatteren har gjort et imponerende stykke arbeid ved å vise hvordan sykdomsbegrepet unndrar seg all definisjon. Snarere enn å vise hvor relevant begrepet er i praksis, viser han hvor umulig det er å snakke om «sykdom» som noe enhetlig håndterbart. Som han selv sier: «Problemstillingens relevans avhenger av hvilket perspektiv man har.» Etter dette kan ingen med hånden på hjertet si at de vet hva sykdom er!
