Dysthe, P.
Besettelsen
En historie om avhengighet. 219 s. Oslo: Cappelen Damm, 2008. Pris NOK 329
ISBN-978-82-04-14287-0
Av og til angrer man på at man har sagt ja til å skrive en anmeldelse. Man bør jo yte boken rettferdighet ved å lese den, ikke bare skumme her og der, men lese den fra perm til perm. Det er jo flaut hvis man uttaler seg negativt om en utgivelse som viser seg å ha et poeng – et punkt som snudde det hele fra uforklarlig smørje til poengtert mening. Denne anmeldelsen angret jeg på etter å ha lest vaskeseddelen. Og ikke på noe tidspunkt, i løpet av de 217,5 påfølgende sidene, lot jeg være å angre. Jeg angret fra perm til perm.
Det kom ikke noe poeng. Ingenting snudde dette. Ingenting brakte dette opp fra et flaut lavmål. Her er det bare et enormt ordgyteri om trivialiteter og uinteressante ting. Og verre enn det – nokså alvorlige ting, ting som betyr noe for folk, blant annet relasjoner og sex, blir gjort trivielt og uinteressant. Det gjøres gjennom å slenge ut tabuord og banale frekkaserier ustanselig. Besettelsen skal angivelig handle om avhengighet av Internett-sjekking. Tro meg – den handler ikke om noe som kan minne om avhengighet engang. Kan man bli avhengig av Internett-sjekking? Her får vi ikke engang reminisenser av et svar. «Treffsikkert og på hudløst og humoristisk vis skildres menneskelige […] mutasjoner anno 2008. […] Nettsjekking blir ikke det samme etter dette,» står det på vaskeseddelen. Dette skulle illustrere hvilket sludder vi snakker om. Styr unna!
