Johny Kongerud synes at jeg i min leder i Tidsskriftet nr. 23/2008 gir for enkle råd om hvordan pasienter med arbeidsrelatert luftveisobstruksjon kan fanges opp hos fastlegen og henvises videre for utredning. Jeg er enig i at de to spørsmålene ikke fanger opp alt, og at de iblant kan fange opp for mye når de brukes løsrevet fra sin spørreskjemakontekst (1). Anamnesen kan gjøres grundigere enn det jeg la opp til, og undersøkelsen kan utvides, for eksempel med PEF-registreringer.
Men fastlegene har et svært stort fagfelt å dekke. Mange oppgaver skal løses på begrenset tid. Poenget mitt var derfor å gjøre det noenlunde lettvint for fastlegen å plukke ut pasienter som kunne profittere på tidlig intervensjon på arbeidsstedet. Jeg synes de må kunne overlate detaljutredningen og sannsynliggjøringen av årsakssammenhengen til arbeidsmedisinerne. Disse har også mer erfaring med å forfølge slike saker overfor arbeidsgiver, arbeidstilsyn og NAV.
Jeg er ikke så redd for at de arbeidsmedisinske klinikkene skal drukne i henvisninger på grunn av mistanke om arbeidsrelatert luftveisobstruksjon. Problemet kunne i så fall lett løses ved å øke kapasiteten. Til gjengjeld ville det gi en vesentlig helsegevinst både for pasienten og andre ansatte dersom man litt oftere lyktes med tidlig intervensjon på arbeidsplassen. Om nødvendig ville pasienten også i tide kunne attføres til ueksponert arbeid og dermed til et lengre og bedre liv. Jeg burde imidlertid ha nevnt at obstruksjonspasienten som svarer ja på de to spørsmålene, ikke bare kan henvises til arbeidsmedisinske klinikker, men også til lungemedisinske avdelinger med arbeidsmedisinsk interesse og kompetanse.
