I Tidsskriftet nr. 2/2009 kommenterte vi en bokanmeldelse ved Peter F. Hjort og påviste blant annet at han feilaktig skriver at pårørende «skal ønske» eutanasi (1). Helene Pande antyder i Tidsskriftet nr. 4/2009 at det er vi som tar feil her. Grunnen skal være at mange tilfeller «av aktiv eutanasi har vært utført uten at pasienten «explicitly» har bedt om det», og «det må jo bety» at «sannsynligvis også de pårørende» er involvert (2).
Dette resonnementet hviler imidlertid på et sviktende premiss: Det Pande kaller en «form for» eutanasi, faller verken i Belgia eller i Nederland inn under eutanasibegrepet. I sistnevnte land er for øvrig adjektivet «aktiv» i denne sammenhengen utgått på dato (3). Eutanasi er per definisjon både en aktiv handling (dødelig injeksjon) og, som vi påpekte (1), frivillig – med den følge at så vel «aktiv eutanasi» som «frivillig eutanasi» blir smør på flesk (4).
Det Pande omtaler, er kategorien «unrequested termination of life», også kalt «life-terminating acts without explicit request (LAWER)» (3). Fordi slike medisinske drap ikke er frivillige, er dette ikke eutanasi slik det forstås i Belgia og Nederland. I praksis inngår her to underkategorier: Pasienter som ikke er i stand til å spørre om eutanasi (inkompetente) – eksempelvis alvorlig senildemente – og kompetente pasienter som kunne ha spurt, men ikke gjorde det (4). Her kan selvsagt de pårørende spille en aktiv rolle. Men å ta livet av en pasient uten forespørsel fra vedkommende er i utgangspunktet mord i henhold til nederlandsk straffelov (3), og er derfor ikke regulert i eutanasiloven av 2002 (5). Og det er denne loven, samt den nærmest identiske (men langt mer detaljerte) belgiske eutanasiloven, Hjort viser til.
Helene Pande henleder oppmerksomheten på et svært viktig problemområde, så å si «ved siden av» eutanasi. Boken Hjort anmeldte, inneholder også grundige diskusjoner av dette medisinske feltet, herunder kapitlet Termination of life in neonatology (3).
