Ragnvald Bjørgaas Petersen antyder i Tidsskriftet nr. 3/2009 at Mads Gilbert og Erik Fosse blandet rollene som leger og politiske aktører i skildringene fra Gaza (1).
Leger som er vitne til at mennesker utsettes for lidelser, er moralsk forpliktet til å si ifra, jf. de etiske regler for leger kapittel I, §§ 1 og 11 (2). Gilbert og Fosse risikerte ikke bare liv og helse for å hjelpe medmennesker i nød, de oppfylte også informasjonsplikten overfor verdenssamfunnet på en forbilledlig måte. Nettopp fordi de er leger og rapporterte om sine egne opplevelser viste de oss hva krig betyr av menneskelig lidelse – og det på en slik måte at ingen kunne være uberørt. Det er grunn til å tro at dette bidro til et ytre press mot partene og raskere avvikling av kamphandlingene. I tillegg kan vi håpe at det har vært en øyeåpner og et bidrag til generell avsky mot krig. Et politisk engasjement skal ikke være til hinder for å rapportere om menneskelig lidelse. Her var dette særlig uproblematisk fordi legene var åpne om hvem som hadde deres sympati – de hadde ingen skjult agenda.
Det er ikke uvanlig at regjeringer i land som vi ikke liker å sammenlikne oss med, forsøker å kneble leger fra å rapportere om urett og lidelse. Påstander om at de har en politisk agenda er en mild måte å forsøke å diskreditere dem på. World Medical Association (WMA) har flere ganger engasjert seg i slike saker, og da til støtte for leger som makthavere oppfatter som brysomme.
Gilbert og Fosse har vist at hele verden kan nås med enkelt kommunikasjonsutstyr. Det gir leger en ny mulighet til å rapportere fra konfliktområder. Det kan samtidig gjøre livet farligere fordi makthaverne kan oppleve dem som en trussel. Mer enn noen gang er det derfor viktig at medisinere generelt, Legeforeningen og WMA er tydelige i sin støtte til leger som våger å si ifra om urett.
