Andresen, E.
Fri fra avhengighet
183 s. Oslo: Cappelen Damm, 2008. Pris NOK 329
ISBN 978-82-02-27992-9
Forfatteren er tidligere rusklient og addiktolog Espen Andresen. Gjennom en åpen selvbiografi gir han oss et innblikk i sitt liv, sine opplevelser og ikke minst sine erfaringer som behandlingsmottaker. Han utdannet seg til behandler etter at han ble rusfri og har jobbet bl.a. på Veksthuset i Oslo, et sted han selv var klient noen år tidligere.
Andresen er meget kritisk til mange deler av behandlingen som tilbys rusavhengige i Norge. Han etterlyser et høyere kunnskapsnivå og sier rett ut at en del av det han selv ble tilbudt som klient, forverret hans avhengighet heller enn å hjelpe ham. Mange av de behandlerne han har møtt, hadde verken kunnskap eller forståelse nok om den avhengiges situasjon og tankesett til å bli annet enn medløpere i den sykes eller kriminelles ville ferd. Vi vet ikke hvor stor del av denne kritikken som er rettferdig, men leseren blir av og til sittende igjen med følelsen av at alle – uansett ståsted – har vært for dårlige, og man kan lure på om all skyld er like rettferdig fordelt. Kanskje er ikke dette så viktig, eller det kan være det i en bok som skal fortelle om hva som virker og ikke virker innen behandlingen.
Boken åpner med en lignelse om dyr, mennesker og diamanter, og allerede der etableres en løfterik metafor og en positiv grunntone. Alle mennesker bærer en diamant i seg! Andresen åpner for et grunnleggende positivt menneskesyn og bevisstgjør et viktig potensial som alle har. Han innfører dertil flere begreper som «sterbing», «medavhengighet», «feilprogrammering» og «faser», som på mange måter hjelper oss til å forstå hans budskap bedre. Innimellom kan man ta seg i å undres om begrepene er nødvendige for å bringe innsikt. Andre ganger fungerer det godt.
Boken er på sitt beste når den er personlig. Når forfatteren forteller om sine vanskelige opplevelser, skriver han godt og vi blir revet med. De mer forklarende og pedagogiske avsnittene kan virke mer uinteressante, kanskje mest fordi det kan være vanskelig å gripe hva som menes.
Det er mange veier til sannhet, innsikt og frelse for den delens skyld. Det betyr ikke at alt er like bra og at ingenting skal kritiseres. Dette gjør det interessant å lese om Andresens vei, og mange av oss kan ha nytte av å lese hva han mener har fungert og ikke fungert. Der er boken givende. Som behandlere må vi tåle den støyten det er at noen mener noe annet enn oss og faktisk ikke liker den jobben vi gjør. Det vi synes er noe verre, er at en del andre rusavhengiges valg fordømmes i til dels sterke ord. Folk kan kanskje leve godt med andre valg enn dem Andresen har tatt, og selv innen hans univers må det være dumt å la det beste bli det godes fiende.
Men for all del, vi hadde en god og lærerik stund under lesingen. – av og til en øvelse i ydmykhet når man blir kritisert som verst og kjenner seg igjen i de «dårlige» behandlerne. Men en slik øvelse har man ikke vondt av, spesielt fordi det kan ligge forbedringspotensial i slikt. Ikke minst er Andresens egen historie om hvordan han selv fant «diamanten» i seg og klarte å utløse sitt eget potensial inspirerende. Vi kan trenge bøker fra «alt-er-mulig-menn» fra rushelvetet. For hvis nesten alt til syvende og sist er mulig, ja da er også nesten ingenting umulig – heller ikke i rusrehabiliteringen.
