Varvin, S.
Flyktningpasienten
207 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2008. Pris NOK 279
ISBN 978-82-15-00879-0
Boken behandler detaljert og seriøst et svært viktig og underkommunisert problem i det norske helsevesen og samfunnet ellers: det å være flyktning. Forfatteren sier at dette er en tvetydig situasjon, hvor flyktninger på den ene siden bærer med seg virkninger av undertrykkelsen, forfølgelsen, de fysiske og psykiske overgrepene fra sitt hjemland, og på den andre siden havner i et fremmed land hvor de ble sett på som annerledes og møtt med fordommer og sosialt uvante krav. Med den psykologiske ballasten de har med seg møter de daglige utfordringer i forsøket på å tilpasse seg levesettet i et nytt land. I grensesnittet mellom personlige muligheter og egne forventninger til å skape seg et nytt liv, vil mange av flyktningenes forestillinger om landet de er kommet til, bli forandret og skape problemer både personlig, i egne familier og i lokalsamfunnet. Noen er flinke til å søke hjelp, andre vet ikke at hjelpen finnes og hvor, slik at andre må identifisere problemene og formidle hjelpen. I slike situasjoner kreves det engasjement både av fastlegen, psykiatriske tjenester i helsevesenet, arbeidsstedet og andre sosiale nettverk for videre oppfølging.
Norge har ca. en halv million innvandrere i dag, og tallet kommer til å øke sterkt fremover, slik at det forventes mellom 1,1 og 2,6 millioner innvandrere i år 2060. Det er kommet ca. 63 000 innvandrere til Norge i år 2007. Ved inngangen til 2008 bodde det 132 400 personer med flyktningbakgrunn i Norge. De utgjorde 2,8 prosent av Norges befolkning. Flyktninger fra Irak og Somalia utgjorde de to største gruppene. Henholdsvis 17 600 og 15 500 personer har bakgrunn fra disse landene.
Til sammen bor det nå 132 400 personer med flyktningbakgrunn i Norge. Av disse er nesten 100 000 regnet som primærflyktninger, mens de resterende 32 500 er innvandret ved familiegjenforening med primærflyktninger.
I løpet av 2007 økte antall personer med flyktningbakgrunn med 7 200 personer. Den største økningen i løpet av 2007 var det personer med irakisk og somalisk landbakgrunn som sto for, med henholdsvis 1 500 og 800. Det var også en merkbar økning i antall personer med flyktningbakgrunn fra Burma, Afghanistan og Russland, ifølge Statistisk sentralbyrå.
Disse tallene representerer mange forskjellige skjebner og problemer, og Norge bør være forberedt på å løse disse problemene. Man må skape tilbud og kvalitetssikre disse med god kompetanse.
Et spesielt problem er kommunikasjon, som beskrives slik: «Språket er det huset vi bor i…» Språket fører til forståelse, men også til misforståelser. Forfatteren peker på dette viktige spørsmålet: Hva skjer med det pasienten sier i tolkeprosessen? Har tolkene som brukes i dag tilfredsstillende bakgrunn for psykoterapeutisk og psykososialt arbeid? Hvordan fungerer overføringen og motiveringen i en komplisert situasjon mellom behandler og pasient når de har et tredje ledd mellom seg?
Denne boken er resultat av et langvarig teoretisk og praktisk arbeid med flyktninger som har opplevd tortur og andre vanskeligheter i hjemlandet og ikke klarer å fungere tilfredsstillende i hverdagen i samfunnet de har flyktet til.
Den gir en grundig teoretisk oversikt over kildene til problemene (traumatisering av kropp og sjel, tortur…), men mest av alt formidler den den verdifulle personlige erfaringen fra forfatterens daglige møter med flyktninger. Dette arbeidet er så komplisert at det kreves spesialkunnskap om pasientenes kulturelle bakgrunn og om hvordan bakgrunnen påvirker psykologiske og sosiale reaksjonsmønstre av en traumatisert pasient. Forfatteren sier flere steder at en flyktning er som enhver annen pasient. Men en slik pasient krever ekstra tid og grundige forberedelser, som terapeuten ¨må arbeide flere timer med, sett i forhold til en pasient han kjenner den kulturelle bakgrunnen til. Det tar lengre tid å forstå flyktningpasienten, leve seg inn i pasientens situasjon, vise empati og skape en stemning der pasienten føler seg trygg på terapeuten.
Å skaffe den nødvendige kunnskap for å bygge nettverk som skal følge pasienten både i behandlings- og rehabiliteringsperioden, krever tid og ressurser. Denne boken er et uvurderlig bidrag til bedret kunnskap om flyktningproblemer, og sier noe om utfordringer i behandlingen.
Den avslører at dagens praksis i den offentlige psykiatri, med kort behandlingstid, er uheldig for mange alvorlig traumatiserte pasienter.
Boken er en verdifull informasjonskilde for dem som jobber med og er engasjert og interessert i flyktningproblematikken: fastleger (allmennpraktikere), psykologer, psykiatere og det personellet som opplæres til arbeid med flyktninger.
Den anbefales til de nevnte profesjoner og yrker, men jeg vil også anbefale at den leses av helsepersonell og helsepolitikere som planlegger tilbud til flyktninger. De vil da bedre forstå at landet trenger et mer omfattende og bredere tilbud for behandling av flyktninger, spesielt for dem som har gjennomgått tortur og andre alvorlige traumer.
