Plante, LG.
Bleeding to ease the pain
Cutting, self-injury, and the adolescent search for self. 181 s. Westport, CT: Praeger, 2007. Pris USD 50
ISBN 978-0-275-99062-6
Selvskading av kroppen er en handling som umiddelbart fremstår som vanskelig å forstå for både de det angår og for fagfolk. At det er flest ungdom som selvskader seg, blir for mange enda mer uforståelig og skremmende. Psykologen Lori G. Plante gjør med Bleeding to ease the pain et forsøk på å forstå og avdramatisere dette fenomenet hos ungdom. Hun refererer til at fenomenet er økende i USA. Det er dokumentert at selvskading forekommer hyppig også i Norge (1).
Plante viser til mye klinisk erfaring, og det blir også hennes tilnærming til fenomenet. Målgruppen til denne lettleste boken er både foreldre og profesjonelle helsearbeidere, men mer de førstnevnte og andre som kjenner lite til fenomenet selvskading. Generelt er det en overvekt av litt eldre referanser, noe som også preger fremstillingen flere steder.
Utgangspunktet er nordamerikansk kultur, men mye er appliserbart på vår hverdag. Forfatteren gir i begynnelsen en mer fortettet oversikt over utbredelse og årsaker til at ungdom selvskader. Det er ingen dyptpløyende analyse, men leder inn mot det som synes å være bokens hovedanliggende: Å forstå og beskrive fenomenet selvskading på ungdommens premisser. Det åpner opp for en individuell forståelse med vekt på å nærme seg hver enkelt ungdom med utgangspunkt i deres egen historie. Videre legger hun vekt på ungdomstidens utfordringer; kroppslig og følelsesmessig endring, endret tilhørighet og arbeidet med å videreutvikle sin egen identitet og selvfølelse. Hun legger vekt på hvordan selvskading kan fungere som en måte å lette psykisk smerte, skape en opplevelse av kontroll eller som et språk i en opplevelse av en låst livssituasjon. Gjennom flere vignetter med forskjellig innfallsvinkel illustreres individuelle forskjeller, og fenomenet avdramatiseres. Siden selvskading ofte handler om å ta kontroll, kan man skjønne hvorfor mange ungdommer ikke søker hjelp for sine problemer og at selvskadingen blir deres håndtering av psykisk smerte. Dette blir grunnlaget for intervensjoner både individuelt og på familienivå.
Forfatteren legger vekt på differensiering i behandlingstilnærming; fra nødvendigheten av å vurdere suicidalitet og alvorlig psykopatologi til mer avdramatisert tilnærming der selvskadingen er del av en dårlig mestret utvikling. Grunnleggende er at fleksibilitet og evne til å bruke flere behandlingsformer må styre behandlingsopplegget. Behandlingene er imidlertid beskrevet summarisk, og noe synes også gammeldags i sin forankring.
Dette blir mer en oversiktsbok for pårørende og de som står overfor fenomenet for første gang. For den profesjonelle behandleren blir den for overfladisk, og dermed i mindre grad nyttig for klinikeren som jobber med ungdommene. Vi har gode norske bøker/hefter med samme tilnærming (2, 3), og jeg synes Bleeding to ease the pain blir mer et supplement til disse.
