I det siste har spørsmålet om innmeldte unaturlige dødsfall til Dødsårsaksregisteret blitt debattert i dagspressen (1, 2). I den anledning er det ingen som har påpekt hovedproblemet, nemlig at kvaliteten på Dødsårsaksregisteret er så dårlig at det i liten grad er egnet til administrative og forskningsmessige formål (3).
En nylig publisert studie viser at de fleste leger unnlater å innrapportere alvorlige bivirkninger, og at 38 % aldri har rapportert én eneste bivirkning (4). Dette er for øvrig i tråd med tidligere publiserte studier som viser at omtrent 90 – 99 % av alvorlige bivirkninger ikke innrapporteres, og at det i verste fall kan være flere tusen årlige legemiddelrelaterte dødsfall som ikke innrapportertes (5).
En diabetesstudie om dødsårsaker viser at mer enn 50 % av antall selvmord ikke ble innrapportert (feilkodet) (6).
Statistisk sentralbyrå, som koder de diagnostiske opplysninger på dødsmeldingene, publiserer sine data for 2007 først i april 2009, dvs. en betydelig forsinkelse. Dette skyldes ifølge byrået bl.a. mangelfullt utfylte dødsmeldinger og manglende interne ressurser (Gunvor Østevold, personlig meddelelse 24.3. 2009). Alt dette indikerer at ikke legene i tilstrekkelig grad kvalitetssikrer de såkalte rådata og at Statistisk sentralbyrå ikke informerer godt nok om mulig statistisk usikkerhet i Dødsårsaksregisteret. Et annet problem er at dataene fra de ulike tidsperioder ikke uten videre kan sammenliknes, bl.a. fordi antall obduksjoner er redusert fra 8 022 i 1985 til 3 093 i 2006.
Dersom politikerne ønsker å forebygge uønskede hendelser innen helsevesenet, er de avhengige av at Dødsårsaksregisteret har en akseptabel kvalitet. Leger bør kanskje pålegges å levere uavhengige, kvalitetssikrede elektroniske dødsmeldinger relativt kort tid etter at et dødsfall har funnet sted. I dag vet man egentlig ikke hva folk dør av. Hvem har ansvaret?
