Kjøttkrone. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum
Kjøttkronen brukes til å henge opp spekeskinker, fenalår og spekepølser. Stabburet var stedet der skinkene skulle henge. Grunnen til dette er at det er forholdsvis svalt og luftig der og du får de naturlige svingningene i døgntemperaturen. Kjøttet kan ta opp noe fuktighet om natten, slik at det holder seg friskt og smaken utvikles videre. Spekeskinker lages av lår fra svin, mens fenalår lages av lår fra sau. Det kreves kunnskap og lang tid for å lage god spekemat. Etter passelig salting (skinker ca. 6 – 12 uker og sauelår ca. 6 – 8 dager) skal lårene tradisjonelt henge luftig til tørk og speking (skinke minst 4 – 5 måneder og sauelår minst 2 – 4 måneder, men særlig skinkene ble ofte hengende mye lenger før man begynte å bruke dem). Tidligere ble første del av tørkingen foretatt utendørs i distrikter med kjølig, tørt klima slik at risikoen for muggdanning på kjøttet var liten. I distrikter med fuktigere klima ble spekematen ofte kaldrøykt før tørking for å gjøre det mer motstandsdyktig overfor mugg. I våre dager med klimakrise og ekstremvær ville utendørsspeking være en risikosport. Men nå blir spekematen foredlet i fabrikkanlegg der temperatur og fuktighet blir styrt automatisk.
Kjøttkronen er laget i smijern i siste halvdel av 1800-tallet. Den er 63 cm høy, med en diameter på 53 cm. Det er åtte opphengskroker for skinker langs kanten og en kraftig krok i sentrum. Kronen er meget pent og rikt formet fra smedens hånd. Å lage en kopi nå ville ta om lag fire uker om man fikk hyrt en dyktig smed. Dette sier noe om statusen som spekematen hadde i eldre tider.
«…En Skinke jeg eyer, om nogen har lyst,
Har hængt udi Røg nu paa niende Høst,
Er temmelig vel udi Spege, …»
Fra Petter Dass (1647 – 1707), Nordlands Trompet (1670-årene)
