Home alone (utsnitt). Maleri Natalie Holland
I allmennpraksis møter vi unge selvskadere, ofte etter henvendelse fra helsesøster, miljøarbeidere eller pårørende. Udefinerbare vansker som atferdsproblematikk hos ungdommen kan også utløse kontakt med fastlegen. Men selvskadere er ingen ensartet gruppe. Noen bruker det som en uttrykksmåte uten at de har dyptgripende problemer, andre kan ha selvskading som del av et mer omfattende sykdomsbilde. Den unge kvinnen på forsidebildet har valgt å skade seg et sted på kroppen der det med vanlig påkledning ikke vil synes for andre. Vårt ansvar som fastleger for medisinsk oppfølging og behandling av tilsøkende pasienter innbefatter de som selvskader på lik linje med andre pasientgrupper.
Tilnærmingen til denne populasjonen er utfordrende, da de ofte har vansker med å sette ord på årsaksforholdene til selvskadingen. Å betrakte selvskading som et symptom (og ikke en diagnose) kan bidra til å åpne dialogen. En naturlig del av anamnesen er å etterspørre erfaring med selvskading. Hvis erfaring er tilfelle, kan man konkret snakke om følelser knyttet til det som utløste handlingen. Dette kan belyse forhold som har generert uhåndterbare følelser. Gjentatte konsultasjoner er nødvendig for å kartlegge problemet. Ofte er det behov for viderehenvisning, men jeg har også erfart at vanskelighetene kan løses i primærhelsetjenesten. Formålet er å skape en kontinuerlig prosess i den unges hverdag, der det å utvikle strategier for å takle hverdagslige hendelser er viktig. For å få til dette er det behov for å trekke inn foreldre (helst), helsesøster, miljøarbeidere eller andre. Utfordringen i møtet med selvskadende ungdom blir å åpne oss for deres vansker, uten å la oss blinde av det voldelige uttrykket vi blir presentert for.
I dette nummer av Tidsskriftet starter en temaserie om selvskading.
