A., Sund
Historien om katastrofepsykiatrien som nytt fagområde i Norge
154 s, ill. Hønefoss: Forsvarets sanitet, 2008. Pris NOK 350
ISBN 978-82-992409-6-3
I 1970 – 80 årene utviklet det seg en gren innen psykiatrien her i landet som ble kalt «katastrofepsykiatri». Internasjonalt kunne denne spores tilbake til krigsopplevelser under den annen verdenskrig. Arne Sund ble tidlig engasjert i dette feltet og har nå på vel 150 sider gitt et bilde av utviklingen frem til 1984, da han gikk av som overlege ved Forsvarets sanitet (Kontoret for katastrofepsykiatri) og som professor i bistilling ved Universitetet i Oslo. Utgivelsen er rikelig illustrert med fotografier, også fra hans egen militærpsykiatriske karriere.
Men hva er nå katastrofepsykiatri? Et norsk begrep, må vi si, som omfatter diagnostikk og behandling av personer som har vært utsatt for ekstreme påkjenninger. Men å behandle katastrofepsykiatrien som et nytt fagområde er vel å ta for hardt i. Traumepsykiatrien er en viktig del av psykiatrien, men kan neppe kalles et nytt fagområde.
Gjennom de siste år er traumepsykiatrien blitt inkorporert i militærpsykiatrien og i den alminnelige psykiatri. I mange kommuner og bedrifter er det etablert krisegrupper. Psykiatrien gikk her i spissen. Arne Sund og medarbeidere har vært viktige med sin nøkterne holdning – blant annet ved ikke å sykeliggjøre normale psykiske reaksjoner.
Man har innsett at ved å bringe kunnskap ut til alminnelige mennesker, vil mange i den kriserammedes nærmiljø kunne tre støttende til – uten at problemene blir definert som sykdom.
Sund beretter også om sin egen profesjonelle utvikling. Han har erfaring fra Milorg-tjeneste under krigen, som bataljonslege i Tysklandsbrigaden og som lege ved feltsykehus under Koreakrigen. Han redegjør inngående om sentrale begreper og arbeidsmetoder innen feltet. Til slutt omtaler han psykiske aspekter ved brannskader og ulykker, spesielt Jotun-brannen i 1976 og Alexander Kielland-ulykken i Nordsjøen i 1980.
Forfatterens siktemål har vært å redegjøre for utviklingen etter krigen frem til 1984. For dagens lesere ville det ha vært interessant med en diskusjon av kontroversielle spørsmål på området. Hvorfor oppstår posttraumatiske reaksjoner? Er vår behandling og forebygging rasjonell? Hva med debriefing og fokusering på traumatiske opplevelser – gjør ikke det ofte vondt verre? Slike spørsmål ville nok flere ha ønsket belyst av en erfaren militærpsykiater.
