Claussen, B.
Sosiale ulikheter og helse
121 s, tab, ill. Oslo: Unipub, 2008. Pris NOK 198
ISBN 978-82-7477-338-7
I forordet forteller forfatteren oss at denne utgivelsen har bakgrunn i ti års forskning i prosjektet Storbyhelse ved Universitetet i Oslo, der et stort antall forskere har bidratt. Men forordet har også noe så uvanlig som et ps, der Claussen begrunner sitt aleneforfatterskap med at han «… har valgt å være ganske personlig, og at jeg er samfunnsmedisiner og praktiserende lege som fusker i mange disipliner i denne boka».
Dette er skrevet som en advarsel, men kan like gjerne leses som en forklaring på det som er forfatterens styrke – en folkelig og personlig fortellende form. Claussen tar leseren med på de første spennende utkjøringer av data over Oslo-innbyggernes helse og dødelighet for et tiår siden via den internasjonale forskningen og ulike teorier om årsaker til sosiale helseforskjeller til et sluttkapittel på nærmere 20 sider om hva som kan gjøres for å redusere slike forskjeller.
Underveis er det et langt sett av data og resonnementer som konvergerer rundt ett stort spørsmål: Hvorfor har ikke etterkrigstidens velstandsøkning og utjevningspolitikk her i landet greid å overkomme disse systematiske helseforskjellene etter yrke, utdanning og inntekt? Hvorfor lever menn på Vinderen i Oslo gjennomsnittlig 12 år lenger enn menn på Sagene-Torshov? Kjente risikofaktorer for sykdom og tidlig død kan forklare en hel del, men langt mindre enn folk flest er klar over. Det er noe mer ved det sosiale hierarkiet som setter seg i kroppen når helningsgraden på den sosiale pyramiden er bratt. Heller ikke genetikken kan bidra med gode forklaringer. Forfatteren slutter seg dermed til resepten «rettferdig fordeling er god folkehelsepolitikk», slik det uttrykkes i åpningskapitlet til stortingsmeldingen fra 2007 – Nasjonal strategi for å redusere sosiale helseforskjeller.
Likevel er det med en lengre liste av forslag til tiltak at han blir mest personlig og mest kritisk til rådende politikk. Det bør satses langt mer offensivt enn det stortingsmeldingen annonserer, og mer på arbeiderklassekulturens virkemidler – med tiltak «ikke bare for vellykket ungdom, men også for slike aktiviteter som har lav prestisje», som motorsport og kampsport. Ellers er det et rikholdig utvalg av virkemidler forfatteren kommer opp med, inkludert at folketrygden ikke må uthules og at «markedsliberalismen må overvinnes» – vel verdt å lese for den som synes stortingsmeldingen er vel nøktern i sine forsøk på å være kunnskapsbasert.
Det er stikkordregister og 14 sider med litteraturhenvisninger, der den kritiske leser kan sjekke forfatterens kunnskapsunivers og samtidig koste på seg noen små ergrelser over unøyaktigheter og feilskrivinger. Men Sosiale ulikheter og helse fremstår som en nyttig og lettlest innføring i et stort og aktuelt emne for folkehelsepolitikken. Den vil bli å finne på pensumlister i høyskole- og universitetssektoren og på tipslisten mellom lesende venner og kolleger, politikere ikke unntatt.
