HO., Fekjær
Rus
Bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie. 3. utg. 423 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2009. Pris NOK 448
ISBN 978-82-05-39068-3
Den tredje utgaven av Hans Olav Fekjærs bok er noe endret siden forrige utgave. Dette er også den eneste norske boken som søker å dekke hele feltet rus. Det er derfor en viktig bok, en bok vi må være oppmerksom på. Dette er bakgrunnen for denne anmeldelsen.
Det å skrive en slik lærebok er et imponerende arbeid for en enkelt person. Fekjær er kunnskapsrik, men ikke engang Fekjær kan like mye om alt. Fremstillingen har derfor mange styrker, men også svakheter. Først noe om styrkene. Gjennom 42 enkeltkapitler dekker forfatteren et bredt utvalg av temaer knyttet til rusmiddelfeltet. Fra ulike faglige ståsteder belyses historie, begreper, forklaringsmodeller, behandling, forebygging og skadevirkninger av rusmiddelbruk. Her får man innblikk i sentrale teorier og ikke minst et slags overblikk over feltet som gjør boken anvendbar i mange sammenhenger; til videre- og etterutdanning for mange faggrupper. Fekjær formidler godt de mytene som omgir rusmidlers virkning og konsekvensene rusmiddelbruk har for vårt samfunn. Her finnes materiale å bryne våre fastlåste oppfatninger på! I tillegg skriver han både underholdende og spennende. Hans argumenter blir til dels bygd opp med anekdoter, som gode historier. Når han i tillegg ofte er både polemisk og uakademisk i sin stil bidrar dette til reell leseglede.
Men heri ligger også bokens problem. På flere steder er det som formidles ikke godt nok underbygd. Eller, litteraturen leses skjevt, slik at den brukes til å fremheve forfatterens egne meninger fremfor å belyse saken fra flere sider. Det er jo en forfatters rett (og for så vidt plikt) å komme med sitt verdensbilde gjennom sin publikasjon, men dette blir innimellom for subjektivt! Noen eksempler. Kan vi fullstendig avvise psykologisk avhengighet som tautologisk myte? Er det ikke for lettvint å utelate det viktige og store fagfeltet biologisk kunnskap om rusmiddelavhengighet? Blir det ikke nesten parodisk når man hevder at de ulike rusmidlene ikke har noen bestemt virkning? At alt har med placebovirkningen å gjøre? Det er dessverre for mange slike eksempler.
For Fekjær er denne subjektiviteten sikkert et bevisst valg. Han har nok ønsket å bruke denne anledningen til å fremheve sine synspunkter innenfor et felt han har god kunnskap om. Men dette blir hovedproblemet. Dette balanserer hele tiden på kanten av hva som kan aksepteres fra en bok som skal fungere som grunnbok i et fagfelt.
Men etter en totalvurdering lander nok Fekjær på rett side. Til tross for svakhetene bidrar hans kunnskaper på mange felter til at dette blir en nyttig bok. Det er bare å håpe at han i neste utgave forsøker seg på en bedre balanse mellom egne og andres meninger.
