Rørtveit & Hunskår diskuterer i Tidsskriftet nr. 8/2009 bl.a. forekomst og definisjon av hjertestans (1). Bakgrunnen er deres funn fra Austevoll, der man over en toårsperiode registrerte fire livløse og to drukninger med forsøk på resuscitering samt to personer som ble funnet døde og der resuscitering ikke ble forsøkt. Artikkelforfatterne spør bl.a. om forekomsten av hjertestans var lavere enn forventet. Norsk resuscitasjonsråd vil gjerne komme med noen bemerkninger i tilknytning til dette.
Definisjonen av hjertestans omfatter i akuttmedisinsk sammenheng vanligvis pasienter uten livstegn som enten behandles med defibrillering av en letal arytmi eller trenger brystkompresjoner og innblåsninger for å overleve. Drukning faller naturlig inn her (2). Utenom denne definisjonen kommer dem som man finner døde der resuscitering av ulike grunner ikke er aktuelt eller ikke blir forsøkt. Med denne definisjonen er vi oppmerksom på at tidligere anslag over forekomsten av hjertestans utenfor sykehus i Norge har vært i overkant. Populasjonsbaserte undersøkelser fra Oslo (3), Trondheim (4), Nord-Gudbrandsdal (5), Bodø (6), Vestfold og Telemark (Steen-Hansen JE. Forekomst av hjertestans i Telemark og Vestfold, 2007 – 2009. Personlig meddelelse) og Rogaland (Zakariassen EHS. Incidence of unexpected out-of-hospital death in Norway. Scandinavian Update, Stavanger 2009) tyder på en insidens på mellom 40 og 70 per 100 000 innbyggere per år, med tyngdepunkt rundt 54. På landsbasis skulle dette tilsi 2 500 episoder med hjertestans per år der det forsøkes resuscitering. Forekomsten i Austevoll (68 per 100 000 per år) er altså helt i samsvar med nasjonale tall.
