Nemeth, CP
Improving healthcare team communication
Building on lessons from aviation and aerospace. 257 s, tab, ill. Hampshire: Ashgate, 2008. Pris GBP 55
ISBN 978-0-7546-7025-4
Behovet for å bedre kommunikasjonen innen helsevesenet er åpenbart på minst to områder. Den ene er kommunikasjonen mellom pasient og lege, noe som har vært på dagsordenen i lengre tid. Norske medisinstudenter har i noe varierende grad, ved de norske læresteder, undervisning i kliniske kommunikasjonsferdigheter gjennom hele studiet (1), og resultatene fra et nasjonalt forskningsprosjekt, EKKO-prosjektet (Evaluering av klinisk kommunikasjon i medisinstudiet), viser at det er potensial for forbedringer av uteksaminerte studenters og ferdige turnuslegers kommunikasjonsferdigheter (2).
Denne boken handler om det andre, og mist like viktige, området som gjelder kommunikasjon mellom samarbeidende helsepersonell. Innholdet er delt inn i en innledning og fire hoveddeler. I innledningen anføres likheter mellom helsevesenet og luftfarten med henblikk på nødvendigheten av å vurdere alle risikofaktorer for feil/ulykker, inkludert kommunikasjonen mellom aktører i en spesifikk situasjon.
Del I omtaler som avgjørende begrunnelse at det i 1970-årene forekom flere store flyulykker, spesielt i USA. Videre beskrives det hvordan dette førte til en begynnende gransking av kommunikasjonen flybesetningen imellom som mulig medvirkende årsak til disse. Avspilling av taleregistratorer viste at i forkant av flere av ulykkene hadde flykapteinen, som suveren sjef om bord, overhørt/bagatellisert advarsler om faremomenter (lav innflyvningshøyde, lite drivstoff, utfall av motor o.l.) som kom fra øvrig besetning gjentatte ganger. Dermed startet en storstilt satsing på å trene flybesetninger til en bedre og sikrere kommunikasjon for å eliminere den som risikofaktor.
I del II og III beskrives intervensjoner for bedret teamkommunikasjon med spesiell vekt på situasjoner og rutiner innen intensivmedisinen. Dette er ikke overraskende nyheter i en del av vårt fagmiljø. I de senere år er søkelyset satt på interkollegial kommunikasjon, og denne tenkningen har begynt å influere helsevesenet ut fra de kunnskaper og den erfaring som er opparbeidet innen luftfarten. Begreper som CRM (crew resource management), SA (situation awareness), cross-shecking simulation training og closed loop communication er etter hvert blitt velkjente innen visse medisinske miljøer der situasjonens alvorlighetsgrad gir korte tidsmarginer for beslutninger og handlinger.
I del IV trekkes noen linjer frem i tid med utvikling av ny teknologi som robot- og telemedisin som vil kreve andre former for samhandling og kommunikasjon. Har så en bok utgitt i 2008 noe nytt å tilføre helsevesenet når det gjelder å bedre kommunikasjonen innen samarbeidende team?
Både ja og nei. Boken er pedagogisk og layoutmessig tilfredsstillende og kan gi helseadministratorer og sykehuseiere et nyttig dytt i ryggen til å legge ressurser inn i denne viktige, men lett neglisjerte, del av helsearbeidet. Noen bestselger innen gruppen av vanlige helsearbeidere vil den imidlertid ikke bli, til det er den for omfangsrik på detaljer innen luftfarten som er helt uinteressante for de fleste av oss.
En interessant erfaring som beskrives, er hvordan det gikk med et kardiologisk «superteam» med håndplukket sammensetning som ble trent spesielt. Det viste seg at dette teamet fungerte utmerket med henimot ingen «feil» som førte til uheldige situasjoner så lenge de fungerte på egne premisser. Men da de skulle begynne å fungere innenfor større etablerte helseinstitusjoner, greidde ikke teamet å opprettholde sin egen indre «korpsånd». Det viser et velkjent faktum, også innen helsevesenet er det det svakeste ledd i en samarbeidskjede som er bestemmende for helhetens funksjon og kvalitet.
