Aarre, TF
Bugge, P
Juklestad, SI.
Psykiatri for helsefag
262 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2009. Pris NOK 389
ISBN 978-82-7674-846-8
I forordet heter det at forfatterne synes at tidligere lærebøker tar for lett på behandlingsforskning og sykdomslære og at de har hatt ambisjoner om å bidra med oppdatert kunnskap på disse områder slik den forelå sommeren 2007. De sier også at stoffet måtte komprimeres og at boken bør leses sammen med innføringer i psykiatrisk sykepleie og andre arbeidsmetoder i psykisk helsevern. På omslaget står det at boken er myntet på sykepleiestudenter og dem som tar videreutdanning i psykisk helsearbeid og at den er nyttig for medisinstudenter og allmennpraktiserende leger.
Kapitlene omhandler diagnostikk, behandling (psykoterapi, farmakoterapi og elektrokonvulsiv terapi), det som oppfattes som de viktigste diagnosegruppene: schizofreni og andre psykotiske lidelser, stemningslidelser, angstlidelser, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, hyperkinetiske forstyrrelser hos voksne, og videre kapitler om alderspsykiatri, rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser, selvskading og selvmord, psykisk helsevernloven og et avsluttende kapittel om et sosialpsykiatrisk perspektiv. Forfatterne sier at de legger stor vekt på hva vi vet om effekten av behandling, og at utgangspunktet er at effektene bare kan bli påvist i kontrollerte studier. Mange slike relevante studier refereres også, men denne ambisiøse målsetting følges ikke opp overalt når forfatterne ikke er konsekvente og bl.a. fremmer egne helsepolitiske oppfatninger om det desentraliserte helsevesens fortreffelighet uten gode referanser.
Forfatterne forsøker å gi et realistisk bilde av alvoret ved det å ha en psykisk lidelse ved å dempe forventningene til prognosen. Etter min oppfatning er de imidlertid for pessimistiske når de generelt hevder at det er få som blir varig friske. I omtalen av vrangforestillingslidelse overses det faktum at dette i svært mange tilfeller er en forbigående tilstand, og at behandling hos langvarig rammede også kan gi effekt. Anoreksi omtales som vår mest dødelige psykiatriske lidelse, mens dette er en tilstand hvor prognosen etter behandling i vårt land kan være god – f.eks. ingen døde i undersøkelsespopulasjonen i Inger Halvorsens avhandling (1).
Det blir mye oppramsing av symptomer og forekomster, men det er vanskelig å unngå i en slik bok. Imidlertid hadde det vært en fordel om det konsekvent var brukt ett diagnostisk system, ikke noen steder DSM-IV og andre steder ICD-10. En del stigmatiserende uttrykk som «anorektikeren», «hos schizofrene» og fremstilling av perfeksjonisme som en psykisk lidelse skjemmer også. Det samme gjør utsagn som: «Sideventriklene i hjernen er større hos schizofrene enn hos friske.» Mange pasienter som på et gitt tidspunkt har symptomer som gjør at de oppfyller kriteriene for schizofreni i et vanlig benyttet diagnostisk system, har sideventrikler som ikke er større enn «hos friske».
I store deler av boken finnes det mye bra, presentert på et flytende og godt språk, men finishen mangler. Etter mitt syn er denne boken ikke bedre enn andre lærebøker for medisinstudenter og allmennpraktiserende leger. Det er likevel mulig den vil finne sin plass hos sykepleiestudenter og andre medarbeidere innen psykisk helsearbeid.
