Heggdal, K.
Kroppskunnskaping
Pasienten som ekspert i helsefremmende prosesser. 350 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008. Pris NOK 449
ISBN 978-82-05-33172-3
Forfatteren er forsker med tilknytning til Diakonhjemmets sykehus og ansatt som førsteamanuensis ved Diakonhjemmets høgskole. Hun har arbeidet i 15 år med forskning om Kroppskunnskaping og har en doktorgrad i sykepleievitenskap om dette temaet.
Boken er inndelt i ni kapitler. I de to første presenteres Kroppskunnskaping som «en grunnleggende prosess for utvikling av personlig kunnskap om egen kropp, mestring, helse og velvære. Kroppskunnskaping er en naturlig helsefremmende prosess når mennesker rammes av langvarig sykdom, skade og funksjonssvikt». Forfatteren angir at pasientens kunnskap om seg selv utvikles når personen erfarer sykdommen over tid og deltar i ulike nivåer av dialog, slik som a) å lytte til og reflektere over kroppens tegn og symptomer, b) å lese og lytte til informasjon om helse og c) å samtale med helsepersonell og nære andre. Slik blir ulik type erfaringer og kunnskap integrert i en personlig kunnskapsbase, og personens tidligere erfaringer med en frisk kropp blir erstattet av nye erfaringer når man har fått en sykdom. Kroppskunnskapingsprosessen beskrives i kapittel 3 i regnbuemodellen: Fiolett fase preges av uvisshet og flukt fra den syke kroppen, blå fase av tap av livsutfoldelse, grønn fase av kroppslig læring og styrket håp, og rød fase preges av integrert kroppskunnskap med nye muligheter for livsutfoldelse og helse. Kroppskunnskapen som erverves handler om å lytte til kroppens signaler, lære seg hva man tåler og sette de nødvendige grensene, for eksempel for aktivitet eller hva man bør spise.
I kapittel 4 – 8 forsøker forfatteren å knytte an til en rekke teorier og begreper, for eksempel kroppsfenomenologi, kunnskapsteori, salutogenese, rekonvalesens og kroppens sosiale kontekst, men uten at sammenhengen mellom disse og Kroppskunnskaping blir tydelig. I siste kapittel beskrives Kroppskunnskaping i praksis, der utdrag av seks samtaler mellom forfatteren og en pasient gjengis. Samtalene forløper slik man kan forvente mellom en pasient og en helsearbeider.
Forfatteren formidler engasjement for pasienter med langvarige sykdomsplager og et ønske om å bistå. Hovedbudskapet er at helsepersonell må lytte til pasientenes fortelling om sine opplevelser og erfaringer, og at både brukerkunnskap og fagkunnskap er nødvendig for at hjelperen skal kunne bistå mennesker med langvarige sykdommer. Kroppskunnskaping angis som en ny metode som trengs i helsevesenet for å oppnå dette. Etter denne leserens mening bringer verken modellen eller den kliniske metoden noe nytt. Fremstillingen er svært ordrik og preget av gjentakelser, og det er vanskelig å finne en rød tråd i teksten. Mange har skrevet bedre om brukerperspektiv og brukermedvirkning og om lærings- og mestringstilnærming innen helsefagene de senere årene.
Som målgruppe angis ulike grupper helse- og sosialpersonell, både studenter og klinikere. Imidlertid er Kroppskunnskaping et registrert og beskyttet varemerke, og det er knyttet vilkår til bruk av konseptet i praksis (www.kroppskunnskaping.no).
