Owen, D.
In sickness and in power
Illness in heads of government during the last 100 years. 420 s, ill. London: Methuen Publishing, 2008. Pris GBP 25
ISBN 978-0-413-77662-4
Her handler det om hvordan statslederes helsetilstand kan ha betydning for politiske avgjørelser. Forfatteren David Owen (f. 1938) er utdannet lege og har særlig vært interessert i nevrologi og psykiatri. Han var britisk utenriksminister i årene 1977–79 og er bl.a. kjent for «Vance-Owen-fredsplanen» og «Owen-Stoltenberg-fredsplanen» under krigen i Bosnia i 1993.
Owen beskriver fysiske og psykiske sykdommer hos en rekke ledende politikere, bl.a. Theodore Roosevelt, Mussolini, Hitler, Stalin, Churchill, Franklin D. Roosevelt, de Gaulle, Thatcher, Reagan, Jeltsin og Chirac. Hos flere av dem stiller han svært eksakte diagnoser, noe som må by på problemer. Imidlertid har han gjort et omhyggelig bakgrunnsarbeid – det er 532 referanser – og han forklarer nøye hva han bygger på.
Beskrivelsen av John F. Kennedys mange sykdommer illustrerer hvordan én manns sterkt svingende funksjonsevne kan påvirke politikken. Kennedy ville gi inntrykk av å være ung, frisk og handlekraftig og skjulte effektivt alvorlige sykdommer og plager. Han hadde binyrebarksvikt, fikk kortison, trolig overdosert, fikk osteoporose med sammenfall av L5, hadde intense ryggsmerter, som ble behandlet med hyppige prokaininjeksjoner, og ble etter hvert i dårlig fysisk form. Han tok kontakt med ulike leger, uten at disse hadde kjennskap til hverandre.
Han hadde også forbindelse med en «sosietetslege», dr. Max «Feelgood» Jacobson, som ga ham sprøyter med speed (amfetamin og hydrokortison). Av og til brukte han «recreation drugs». Alt dette gjorde ham rastløs, overfladisk og psykisk ustabil. USAs militære invasjon i Grisebukta på Cuba ble en fiasko. I senere møter med Khrusjtsjov var han ettergivende og vek. Men så kom andre leger inn i bildet. De sørget for orden i medisinbruken og fysisk trening. Han ble betraktelig bedre, og da Cuba-krisen noe senere var på sitt høyeste, levde han opp til sine store evner som politiker og klarte å avverge trusselen om atomkrig.
Owen er opptatt av «hybrissyndromet», eller «the intoxication of power», som kan utvikle seg hos folk i maktposisjoner, særlig hos politiske ledere og folk i finanskretser. Tilstanden er karakterisert ved overdreven tro på ens egen betydning, at man ikke tar imot råd fra andre og at man vil bestemme alt selv. Ifølge Owen ble Margaret Thatcher, George W. Bush og ikke minst Tony Blair sterkt angrepet av hybris og tok ukloke avgjørelser.
Fordi mange statsledere fortsetter i sine maktposisjoner når de medisinsk sett ikke er skikket til oppgaven, oppfordrer Owen til større åpenhet. Han peker på at slik åpenhet også er på sin plass når det gjelder psykiske lidelser, men sjelden forekommer. Kanskje litt overraskende kommer han ikke inn på depresjonsperioden til Kjell Magne Bondevik, som opptrådte nettopp slik Owen etterlyser. Norge er et lite land!
Owen har vært kontroversiell, han har hatt sine egne meninger og har av flere vært ansett som arrogant. Men han har gjort et meget grundig forarbeid til denne boken og tar opp viktige prinsipielle spørsmål knyttet til møtet mellom politikk og medisin. In sickness and in power burde være av interesse for leger, politikere og historikere og for alminnelige velgere.
Den er skrevet i et litt konservativt, presist og nyansert engelsk.
