Med utgangspunkt i en kommentar fra Gro Hillestad Thune (1) målbærer Ole Terland bekymringer for blåreseptordningen i Tidsskriftet nr. 12/2009 (2).
Statens legemiddelverk vedtar hvilke legemidler som kan forskrives direkte på blåresept i sin alminnelighet, og de gir politiske myndigheter råd om hvilke legemidler som skal godkjennes i blåreseptordningen. Til hjelp i dette arbeidet har Legemiddelverket bl.a. Blåreseptnemnda, som etter oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet skal bistå Legemiddelverket med å utforme, utdype og kvalitetssikre grunnlaget for beslutninger om godkjenning av legemidler for refusjon. Nemnda er bredt sammensatt og inviterer alltid spesifikke kliniske eksperter til sine møter for å sikre et tilstrekkelig faglig fundament for de rådene som gis.
Det er en viktig og overordnet legemiddelpolitisk målsetting i Norge at befolkningen skal ha tilgang til sikre og virksomme legemidler uavhengig av betalingsevne. Samtidig er det en forutsetning for inklusjon i blåreseptordningen at legemidlene er kostnadseffektive, altså at de skal ha effekter som står i rimelig forhold til pris.
Ole Terland skriver blant annet følgende: «Jeg har mange ganger kommet i en etisk og medisinsk problemstilling: Dersom jeg følger regelverket, vil min pasient få en mindreverdig behandling, en behandling jeg selv aldri ville hatt, en behandling jeg ikke ville gitt min kone eller mine barn. Men min ubemidlede minstepensjonist må ta til takke med et slikt preparat uten at han eller hun har mulighet til å betale ekstra for å få et preparat som er i samsvar med beste medisinske praksis» (2).
Dette er interessante, for ikke å si oppsiktsvekkende påstander. Jeg vil be Terland om å konkretisere de etiske problemene han reiser. Når føler du at blåreseptordningen fremtvinger forskrivning av mindreverdig legemiddelbehandling, og hvilke terapiområder og legemidler sikter du til?
