Dødeligheten blant pasienter som har forgiftet seg selv er høy i 20-årsperioden etter forgiftningen. Likevel utskrives én av fem uten tilbud om videre oppfølging.

Mari Asphjell Bjørnaas. Foto privat

Mari Asphjell Bjørnaas mener helsetilbudet til forgiftningspasientene må forbedres, både for å forebygge selvmord og for å sikre en bedre generell helsestatus for pasientene.

De fleste selvpåførte forgiftninger skyldes enten rusmisbruk (overdose) eller selvmordsforsøk.

– De fleste overlever selve forgiftningen, men langtidsprognosen er ikke like god. Av 946 personer som ble behandlet for forgiftning i Oslo i 1980, var halvparten av mennene og en tredel av kvinnene døde 20 år etter, til tross for en median alder på 32 år i 1980. Vi fant økt dødelighet av alle årsaker, slik som kreft og hjerte- og karsykdom, ikke bare ulykker og selvmord. Også pasienter som verken ble ansett som suicidale eller narkotikamisbrukere, hadde høyere dødelighet enn normalbefolkningen, sier Bjørnaas.

– Til tross for dette utskrives én av fem uten planer om videre oppfølging. I forhold til den alvorlige prognosen de har, får denne pasientgruppen lite oppmerksomhet. Noe av forklaringen kan være at det er en gruppe med lav sosial status, sier Bjørnaas.

Bare en tredel av pasientene som forgifter seg selv kommer til sykehus. De fleste behandles enten på legevakt eller av ambulansepersonell på stedet. Bjørnaas mener derfor de reelle tallene er langt høyere.

Hun disputerte for ph.d.-graden ved Universitetet i Oslo 25.6. 2009 med avhandlingen Self-poisonings in Oslo: Epidemiology, substance use, psychosocial factors and prognosis.

Selvpåført forgiftning: En akutt forgiftning der pasienten selv har inntatt det toksiske agens. Narkomane er en spesiell risikogruppe. Ifølge en studie som inkluderte nærmere 1 000 pasienter innlagt i sykehus i Oslo i 2003–04, var benzodiazepiner, alkohol, paracetamol, opioider og GHB mest vanlig. 90 % av alle forgiftningspasienter hadde spor av rusmidler i blod/urin uansett intensjon.