Nordby, H.
Kommunikasjon og helseledelse
136 s. Oslo: Cappelen Damm, 2009. Pris NOK 249
ISBN 978-82-02-283490
Etter et seminar med leger, skal filosofen Hans Skjervheim (1926–99) ha sagt: «Nå vet jeg forskjellen på oss. Dere fatter hundre avgjørelser om dagen, jeg bestemmer meg bare én gang i året.» Historien rant meg i hu da jeg fikk denne boken, skrevet av en filosof, til anmeldelse. Er det mulig for en filosof å bidra med praktiske råd til helseledere, som knapt har et minutt til overs til kaffekoppen når de er på jobb?
Svaret viser seg å være ja. Bare formatet tyder på at forfatteren har forstått. Drøye 100 sider er lest på en kveldstime eller tre. Det er fire hoveddeler; Helseledelse, Kommunikasjonsutfordringer, Kommunikasjonsbetingelser og Praktisk kommunikasjon, hver med mange korte kapitler. Særlig i den siste delen hagler det med nyttige råd, men det vil være synd om leseren ikke tar seg bryet med å la bakgrunnsstoffet i de forutgående kapitlene synke inn.
Den første delen om helseledelse er snau, men konsentrert om hovedtemaer relevante for kommunikasjon. Vi hører om møtet mellom økonomifagene og helsefagene og verdikonflikten her. Begrepet forståelseshorisont, som stammer fra filosofen Hans-Georg Gadamer (1900–2002), omtales kortfattet og brukes for å tydeliggjøre hvor vesentlig det er for en leder å skaffe seg informasjon om sine medarbeideres oppfatninger og verdier. Videre tar forfatteren for seg lederstil, mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjonsteori. Det sier seg selv at på 20 sider blir disse temaene noe for summarisk gjennomgått.
Boken løfter seg derfor i de påfølgende avsnittene. Betydningen av begrep fra kommunikasjonsteorien, språk, oppmerksomhet, assosiasjoner og holdninger og verdier utvikles her godt i helselandskapet, med profesjonsdominans, ressursknapphet, sårbarhet, et vidt spektrum av lidelse, paternalisme og medbestemmelse som kryssende dimensjoner. Det blir forståelig hvorfor og hvordan sykepleiere og leger som velger overordnede lederoppgaver, forandrer seg, ofte på en måte som ikke omtales rosende av dem som ble igjen på grunnplanet.
Det var med stor glede jeg så hvordan de teoretisk pregede kapitlene ledet logisk frem til ypperlige praktiske råd i siste del av boken. Her ble det mange utropstegn i margen, og hver gang tenkte jeg på ledere på alle nivåer jeg har møtt i arbeidslivet. Kvintessensen burde være velkjent: Lytt mer, snakk mindre (og tydelig!) i enhver sammenheng! Men du verden, som det syndes mot disse enkle bud.
Litt malurt til slutt: Leseren må bære over med noen språklige bivirkninger av filosofisk behandling. Nokså ofte skriver forfatteren om hva han senere skal skrive mer om, boken kunne altså vært enda kortere. Og en setning som denne (s. 33) gir trolig kun mening for filosofer: «Videre vil jeg anta at det å være bevisst på utfordringer i kommunikasjon, er det samme som å være bevisst på kommunikasjonsutfordringer.» Dessuten var kjønnsperspektivet overraskende nok fullstendig fraværende. Bevisst?
