Murray, SJ
Holmes, D
Critical interventions in the ethics of healthcare
Challenging the principle of autonomy in bioethics. 241 s, tab. Farnham: Ashgate, 2009. GBP 55
ISBN 978-0-7546-7396-5
Hensikten med denne utgivelsen er å utfordre den dominerende tenkningen innen moderne medisinsk etikk og helserett, som gjør den enkeltes selvbestemmelse til det avgjørende dreiepunkt. Man ønsker å bidra til nye og kritiske tilnærminger til medisinsk etikk. Critical interventions in the ethics of healthcare retter seg derfor særlig til helsepersonell – og til dem som utformer lover og regler – for å minne dem om at «autonomi» ofte er en ideell konstruksjon som ikke svarer til de omstendigheter de fleste pasienter lever under og som derfor heller ikke gir noe meningsfylt svar på hva som er riktig.
Den er redigert av henholdsvis en språkviter og en sykepleier, med bidrag fra et mangfold av fagområder og – programmatisk nok – uten bidrag fra jus og filosofi. Det er fire hoveddeler: kliniske intervensjoner, biopolitiske intervensjoner, kjønnsintervensjoner, kulturelle intervensjoner. De fleste av bidragene stammer fra en forelesningsserie (Hva er livet?) ved universitetet i Toronto høsten 1995. Samlingen fremstår som en antologi uten annen fellesnevner enn at alle bidragene anfekter autonomiprinsippet. Disse tar i stor grad utgangspunkt i spesielle tilfeller som transplantasjon, preimplantasjonsdiagnostikk, brystkreft, autisme, reproduksjon osv. sett i forhold til allehånde rasjonelle modeller og autonomier. Konklusjonen er at autonomiprinsippet ikke kan tjene som grunnlag for lover eller for (medisinsk) etikk (s. 7) og at bidragene skal tjene til å finne opp nye måter for «etisk relasjon», for samtale og politikk (s. 10). Det appelleres til gjenoppdagelse og gjeninnføring av en erfarings- og saksbasert etikk.
Det er vanskelig å være uenig i forfatternes anliggende – å «intervenere» for nye og bredere tilnærminger til etikk. De fleste av bidragene er også innsiktsfulle, godt argumenterte og utfordrende. Noen er også kreative med nye innsikter, det gjelder f.eks. Shelly Walls kunstfaglige tilnærming til undersøkelse av kroppen eller Bradley Bryans analyse av bioteknologiens retoriske talemåter, som «trekker» den enkelte til bioteknologiens lovede helbredelser. Likevel skal man være klar over at den gjenoppdagelsen som forfatterne etterlyser, har skjedd i relativt stort omfang – og finnes enkelt tilgjengelig også i en norsk sammenheng. Og den utfordring som bidragsyterne deler med mange andre aktører, er at den vanskelig lar seg «gjeninnføre» når autonomi er gjort til krumtapp i all helselovgivning. Den største svakheten med Critical interventions in the ethics of heathcare er at intervensjonene skal erstatte autonomi med en ikke-autonom livsetikk (s. 1). Jeg mener den ville fremstått som mer troverdig hvis forfatterne hadde sett på bidragene som nødvendige supplementer og alternativer til autonomi. Isteden fremstår intervensjon som ønsket om å okkupere og overta et område. Men også en intervensjon kan forstås som megling, som et forsøk på å gå imellom for å etablere andre innsikter og tilnærminger for slik å ivareta helheten for den enkelte på best mulig måte. Leses intervensjonene som forsøk på å gå imellom, er boken vel verd å anskaffe – som utfordring og stimulans til alle som er opptatt av etikk.
