Moen, GL.
Barns møte med psykisk lidelse
En datters historie. 120 s, ill. Oslo: Cappelen Damm, 2009. Pris 268
ISBN 978-82-02-29710-7
Dette er en utgivelse for alle som møter psykiatriske pasienter – i førstelinjen eller i spesialisthelsetjenesten. Det er ingen lærebok, men en sterk personlig beretning om en oppvekst med en psykiatrisk syk mor.
I første kapittel gis en beskrivelse av allmenne erfaringer om hvordan barn av psykiatrisk syke foreldre synes de er blitt møtt. Erfaringene blir forsøksvis satt inn i en teoretisk ramme. Teorien er på ingen måte fyllestgjørende, men den danner en ramme for den personlige beretningen som følger.
I de følgende tre kapitlene beskriver forfatteren opplevelsene knyttet til morens sykdom, sitt møte med psykiatrien og til sist hvordan hun har valgt å bruke sine smertefulle erfaringer på en positiv måte i voksen alder.
Hennes tre søsken skriver hvert sitt etterord. På den måten understrekes et viktig faktum – barn opplever og tolker situasjonen på en individuell måte, og for å være til hjelp må man lytte seg inn til den enkeltes opplevelse.
Alle som kommer i kontakt med – eller burde komme i kontakt med – barn av psykiatrisk syke foreldre, skulle lese Moens beretning. Hun gir oss et usminket og ærlig bilde av hvordan hun opplevde situasjonen – uten å forsøke å skjule sin protest og sin sikkert avvisende ungdomsatferd. Teksten er supplert med dikt og dagboknotater hun skrev under oppveksten. Hun legger ikke vekt på å gi et komplett bilde av morens sykdom, men tegner en troverdig historie om å føle seg oversett av morens hjelpere. Hun skriver godt, gjentakelser understreker noen ganger poengene hennes på en suggestiv måte. Hun legger også inn en rekke sitater fra andre som har tatt opp samme emne på en måte som supplerer hennes egen tekst. Men først og fremst er det det personlige uttrykket som gjør inntrykk. Hun greier å formidle nyanser uten å virke klagende eller krevende.
Etter å ha lest denne boken tror jeg de fleste leger, både fastleger og spesialister, vil føle det lettere og om mulig enda mer meningsfylt å lytte til og snakke med barn av psykiatrisk syke. På side 60 beskriver Moen konkret hva hun savnet, og beskrivelsen kan leses som en huskeliste for fagfolk. Hun beskriver også hva hun syntes var positivt ved sitt møte med psykiatrien.
Skal man trekke frem minussider, må det være en noe unyansert beskrivelse av teori. Men det spiller liten rolle. Jeg vil gi Barns møte med psykisk lidelse min anbefaling som et gripende dokument og en lærerik beskrivelse av det å vokse opp med en psykiatrisk syk mor.
