Benor, DJ.
Seven minutes to natural pain release
WHEE for tapping your pain away. 251 s, ill. Fulton, CA: Energy Psychology Press, 2008. Pris USD 18
ISBN 978-0-9819729-0-9
Psykiateren Daniel J. Benor har skrevet dette for pasienter og behandlere. Han beskriver en egenutviklet metode til lindring av smerter og angst – WHEE er forkortelse for «whole health – easily and effectively». Man kan bli litt skeptisk når han i innledningen skriver: «Welcome to the WHEE method for potent, quick, and easy pain relief. In opening this page in your life, you are entering a doorway to deep transformation on all levels of your being.» For psykologer lover han at WHEE blir et verdifullt tillegg til deres teraputiske armamentarium, andre helsearbeidere vil bli overrasket over hvor lett det er å lære denne «potente og raskt effektive metoden for selvhelbredelse».
Som bakgrunn gir han først en faglig korrekt, velskrevet, men forenklet fremstilling av smertens betydning som livsnødvendig overlevelsesfunksjon og omtaler faktorer som kan forsterke smerte. Mange psykologiske mekanismer kan forsterke de subjektive plagene ved langvarig smerte, og det er disse han mener man ved hjelp av hans metode kan påvirke. Han beskriver så i flere kapitler hvordan han utviklet metoden ut fra velkjente psykologiske teorier og behandlingsmetoder som bl.a. transaksjonsanalyse, autogen trening, autohypnose og «mindfulness». Seven minutes to natural pain release er utgitt i en serie med «Wholistic Healing Publications», forlaget er Energy Psychology Press i California.
Er dette seriøs medisin? Det er neppe «evidence based medicine». Forfatteren beskriver en rekke kasuistikker med godt resultat av behandlingen. Og eksperters meninger kan også være grunnlag for kunnskapsbasert medisin, men med svakest mulige evidensgrunnlag.
Dette synes å ligge i samme gate som bl.a. «tankefeltterapi». Kan hende mobiliserer denne og liknende metoder endogene tilhelende krefter, slik «lightening process» for kronisk utmattelsessyndrom tydeligvis kan gjøre? Jeg er ingen ekspert på slikt, men min hypotese er at behandlere som lykkes der tradisjonell medisin ikke har hatt virkning på pasienters subjektive plager, er slike som har uttalte empatievner og nok faglig innsikt, livserfaring, tid og «common sense» til å kunne hjelpe noen (men ikke alle) med subjektive psykologiske tilleggsproblemer. Og da er selve teknikken som brukes, det være seg «tapping», «hugging», terapeutiske samtaler, kan hende mindre viktig enn behandleren selv.
Med sin bakgrunn som psykiater og sine erfaringer med andre psykologiske teknikker har Benor evnet å gi en ryddig fremstilling av sine teorier og hvorfor metoden hans kan virke. Han siterer Hippokrates, som skal ha sagt: «Den gode legen behandler sykdommen, den virkelige store legen behandler pasienten som har sykdommen.»
Er man interessert i å sette seg inn i enda en variant av psykologisk behandling av subjektive plager, er dette interessant nok. Alle som synes kontekstsensitive behandlingseffekter er tvilsomme saker, vil kan hende finne denne bokens innhold noe fantasifullt.
