Spørsmålene som ikke ble stilt

På vaskeseddelen står det: «Av og til kan pengenes makt true verdier vi i Norge vil skal prege helsetjenesten. … Dette retter boken søkelys mot.» Forhåndsomtalen ga meg forventninger. Det er mange vanskelige spørsmål jeg gjerne skulle sett belyst, f.eks: Hvor stor er den reelle veksten i forbruket til helseformål hvis man korrigerer for antallet administrativt ansatte og for de administrative oppgavene som pålegges utøvende helsepersonell? Er det virkelig sant at etterspørselen etter helsetjenester er umettelig? Hvorfor er prioriteringsdebatten begrenset til å veie helsetiltak opp mot hverandre, og hvorfor får vi ingen diskusjon om prioritering av helseformål mot andre offentlige utgiftsposter? Hvordan kan det ha seg at de fleste sykehus bruker systemet med diagnoserelaterte grupper (DRG) til å evaluere avdelingers og seksjoners effektivitet, samtidig som DRG-ideologene i Helsedirektoratet bedyrer at systemet aldri var ment til dette?

Det kan tenkes at mine forventninger var for høye, og at det var derfor jeg ble litt skuffet. Boken består av 15 individuelle kapitler innrammet av en innledning og en avslutning forfattet av redaktørene. Og visst er her gode enkeltbidrag. Høydepunktet er Bjarne Jensens kapittel «Helseforetakene – offentlig tjenesteproduksjon eller forretning?». For en novise i økonomifaget var det en fornøyelse å lese en fagøkonom som så forståelig avkler foretaksreformen dens retorikk. Olaug S. Lians bidrag om medisinen som det falske marked fikk også gjenkjennende nikk. Jan C. Frich og Lene Gjelseth Dalbak har skrevet hvert sitt leseverdige kapittel som med kasuistiske eksempler viser hvordan en overfokusering på finansieringsordninger kan korrumpere fagligheten i henholdsvis spesialist- og allmennhelsetjenesten. Men de nøyer seg med å beskrive; hvor er analysen av hvordan det er blitt slik, hvorfor vi som profesjonelle utøvere tillater det, og hva som er aktuelle mottrekk? Steinar Westins kapittel om bedriftsøkonomisk nytale har sine fornøyelige partier, men det er nok en ubevisst morsomhet når det i flere etterfølgende kapitler stadig benyttes det for tiden mest brukte nytale-ordet av dem alle, nemlig «samhandling».

Bokens svakhet er at forfatterne i for stor grad begrenser seg til å stille gårsdagens spørsmål. Ikke at ikke disse fortsatt kan være aktuelle; det er bare at de er temmelig utførlig beskrevet allerede. Vi visste vel fra før at farmasøytisk industri i for stor grad setter premissene for medisinsk forskning, at primærhelsetjenesten bør prioriteres, at norsk allmennmedisin forgubbes, at sykehusene ofte arbeider for fragmentert, og at  det er altfor dårlig tilgang til legemidler i fattige land? Det ville vært mer spennende om man hadde stilt de spørsmålene som virkelig er blitt brennende de siste årene: Hvordan tøyle den farmasøytiske industriens påvirkningskraft uten å gjøre formalitetene rundt forskningen så ugjennomtrengelige at det blir enda vanskeligere å sjøsette et prosjekt uten et firma i ryggen? Hvordan unngå strategisk DRG-koding uten å engasjere selveste Riksrevisjonen? Hvordan få sykehusene mer funksjonelle uten å slå dem sammen til monstrøse organisatoriske enheter som vil sluke enda større administrative ressurser?

Forfatterne har nok stilt noen viktige spørsmål. Men de forspilte sin sjanse til å stille de viktigste.