I Tidsskriftet nr. 13–14/ 2009 beretter Brit Haver om sine og en kollegas opplevelser i muggsoppbefengte kontorer (1). Frustrasjonen hennes når plagene ikke passet overens med alle testene tatt på kontorene, og over tvetydige allergitester, kjenner jeg godt igjen fra utallige pasienter jeg har hatt i løpet av de siste 20 årene.
Det er lite kjent at plagene grunnet muggsoppallergi ikke begrenser seg til luftveiene. Også leddsmerter, irritert tykktarm, kronisk tretthet, astma og til og med panikkangst er blitt rapportert (2). Haver skriver at de er blitt påført langvarige plager som sannsynligvis aldri går helt tilbake, til tross for sanering av alle kjente faktorer som vedlikeholder plagene. Men soppene man er blitt allergisk mot, kan fremdeles vokse i bihuler, lunger og tarmer (3). Muggsoppene kan også kryssreagere med Candida albicans som finnes hos ca. 80 % av befolkningen i Vesten, med brød- og ølgjær og med muggsoppantigener i mat. Sistnevnte finnes i eddik, de fleste typer alkohol, E330–333 (sitronsyre), røkt mat m.m. (4).
Når man først er blitt allergisk mot muggsopper fra kontoret, vil man kunne fortsette å reagere på steder der det finnes sopp eller soppsporer. Jeg har ennå til gode å møte en person som blir dårlig med symptomer fra ledd/muskler/luftveier/psyken i tåke og regn (ikke vind og kulde), som ikke har muggsoppallergi. Det typiske for muggsoppallergiplager er at de forsvinner når man reiser til varmere land eller inntar store doser antihistaminer.
I det siste er mistanken om muggsopper i det kommunale drikkevannet også blitt bekreftet (5). Er det ikke mulig at uoppdagede soppallergier skjuler seg bak mange «sammensatte lidelser»?
Rekombinante allergener er langt bedre egnet enn soppekstrakter for testing (6). For å bevise en allergisk reaksjon mot soppantigener på kontoret er imidlertid pasientens IgG2-reaktivitet mot luftpartikkelprøver å foretrekke (7).
