Vi var to professorer som satt i hvert vårt hjørne av den ærverdige, gamle bygningen som tidligere huset stedets asyl. Gedigne vinduer med dype karmer ga oss en eventyrlig utsikt, og når solen viste seg, syntes vi begge at vi var kommet på rett plass. Det var bare det at vi til stadighet nøs. Nysene pleide å komme i serier – tårene haglet og nesen fløt over av blank væske.
Flere år tidligere hadde jeg bemerket at det luktet sopp i bygningen. Dette skjedde forut for at lokalene ble pusset opp i 1998. De hadde da stått tomme i noen år. Verneombud ble koblet inn, men det lyktes oss ikke å få til noen undersøkelse av innemiljøet. Maling ble strøket på veggene og et nytt ventilasjonsanlegg installert.
Det var bare det at vi til stadighet nøs. Vi kontaktet da arbeidsmedisinsk avdeling og bedriftslege, men prøvene av inneluften viste ikke noe galt, bortsett fra høy luftfuktighet og dårlig ventilasjon.
Sopp
Så kom dagen da en av oss flyttet et løst garderobeskap. På veggen bak var det et tilnærmet rundt, gråsvart område så stort som en festballong. Den nypåførte malingen var her gjennomtrukket av en svart masse. Det luktet surt og gammelt. Et tilsvarende område ble avdekket bak en radiator på kollegaens kontor– på den samme veggen, som vendte mot sør.
Da kom yrkeshygienikerne på banen igjen, og synderne ble identifisert: På det ene kontoret ble det i det vesentlige funnet Cladosporium, på det andre ble det funnet sporer både av Penicillium, store mengder Zygomyceter, Alternaria alternata, Chaetomium samt Strachybotus catharum. Alle er helseskadelige som allergener. Dessuten kan noen av dem fremkalle hypersensitiv pneumonitt og gi toksiske skader (1).
Min kollega og jeg hadde sittet i soppinfiserte rom i fem år, og skyhøye IgE-verdier ble påvist hos oss begge. Vi fikk en grundig allergologisk utredning, inklusive forsøksvis innsprøyting av antigener fremstilt av de påviste sopparter. Men dette slo ikke ut, muligens som følge av vansker med fremstilling av allergenet. Det viste seg også at vi hadde en ulik allergisk profil, hvilket kunne ha sammenheng med at det var forskjellige soppkolonier som ble funnet på de to kontorene.
Kontorene ble sommeren 2003 grundig renovert og «sterilisert». Det ble bygd nye «falske» innervegger på omkring en tredels meters tykkelse langs ytterveggene. Dette reduserte størrelsen på våre deilige kontorer, men det skulle være trygt å oppholde seg der.
Var det en sammenheng?
Etter renoveringen gikk de forhøyede IgE-verdiene for en av oss betydelig tilbake over tid, og det ble mindre nysing. Vedkommende hadde negativ respons på prikktest for muggsopp, mens derimot serumverdiene for D1 Pteronyssimus var sterkt forhøyet (6,2 i juni 2003), for deretter å falle gradvis til dagens nivå (0,8). For den andre av oss har derimot IgE-verdiene holdt seg på omtrent samme nivå. Her var muggsopptesten initialt positiv for Cladosporium, som ble identifisert i store mengder på vedkommendes kontor.
Fem år etter renoveringen har imidlertid begge kroniske plager, særlig fremtredende for den ene. De består av tetthet i nesen samt nysing ved ulike stimuli. Plagene oppstår for As vedkommende bare på kontoret, til tross for at inneluften nå ikke viser økte mengder sopp. B har de samme plager som A pluss en tendens til langvarige luftveisinfeksjoner, og her utløses symptomene også utenfor kontoret.
Ble ikke hørt
Det som bekymrer oss, er at vår kliniske teft som helsepersonell med langvarig erfaring ikke ble vektlagt og at gjentatte beskjeder til huseier ikke nådde frem. Og det som gjorde det ekstra vanskelig, var uklarhetene omkring hvem som hadde det økonomiske ansvaret for oppussing og vedlikehold av lokalene – eier av bygningen var helseforetaket, mens universitetet var vår arbeidsgiver. Dette gjelder nok dessverre mange av våre helseinstitusjoner og fører til et utmattende byråkrati hvor begge parter fraskriver seg ansvar. Det bekymrer oss videre at man hittil ikke har lyktes med å bedre ventilasjonsforholdene i lokalene. Ulike myndigheter slåss fortsatt mot hverandre – ettersom ingen vil dekke utgiftene. Endelig bekymrer det oss at offentlig bygningsmasse generelt forfaller – ikke bare sykehus, det gjelder i like høy grad skoler og kirker.
Syke hus
Vi ønsker å sette søkelys på et problemområde som antakelig er betydelig mer utbredt enn det som kommer frem i helsestatistikkene. I Sverige har det vært mye debatt både i dagspressen og Läkartidningen om de syke husene og hva disse gjør med menneskene. Fortsatt er det betydelig faglig uenighet om sammenhengen mellom inneklima og helseskader (1), noe vi fikk føling med umiddelbart etter påvisning av soppen.
Noen sopparter produserer også toksiner som har en langt mer omfattende virkning på immunsystemet enn vanlige allergener som pollen. Dette kan gjøre soppen desto mer skadelig (2). «Sick building syndrome» (SBS) består i helseplager som er forbundet med høy luftfuktighet i dårlig ventilerte lokaler hvor sopp ikke er identifisert (3, 4). Høy fuktighet og dårlig ventilasjon ble funnet i våre kontorer både før og etter påvisningen av sopp i veggene. Dette kan således ha vært en egen risikofaktor i tillegg til soppen, eller forsterket skadene frembrakt av soppen.
Vi er blitt påført langvarige plager som sannsynligvis aldri går helt tilbake, til tross for sanering av alle kjente faktorer som vedlikeholder plagene. Et vesentlig poeng er likevel at ingen fulgte oss opp etter at soppskaden ble påvist. Også her ble vi overlatt til oss selv.
Hadde dette hendt i USA, ville vi antakelig ha sittet igjen med en klekkelig erstatning. Vi ønsker imidlertid ikke amerikanske tilstander hva gjelder kompensasjon for helseskader. Derimot ønsker vi oss myndigheter som lytter – både sentrale og lokale myndigheter som tar inneklima og vedlikehold på alvor.
