Miljøterapien i psykiatriske institusjoner er ikke nødvendigvis lagt til rette for at pasientene kan vende tilbake til livet utenfor. Det er behov for å tenke nytt.

Ania Skorpen og Christine Øye. Foto Høgskolen Stord/Haugesund

I avhandlingen Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon – en analyse av miljøterapeutiske praksiser retter Ania Skorpen og Christine Øye et kritisk lys mot allmennpsykiatriske avdelingers bruk av miljøterapi. Avhandlingen, som peker på en rekke spenningsfelter, bygger på et ni måneders feltarbeid i to allmennpsykiatriske avdelinger. Både personalet og de innlagte var informanter.

– Dagliglivet ved avdelingene er en lukket tilværelse med egne regler og normer for samhandling mellom mennesker. Personalets interaksjon med pasientene var preget av profesjonalitet og «planlagte» reaksjoner mot for eksempel aggressiv atferd. Det var forbud mot å snakke om temaer som lidelse, sykdom, politikk og religion. Forholdet pasientene imellom på røykerommet var annerledes – ikke skolert og planlagt. Røykerommet fungerte på mange måter som pasientenes kollektive miljøterapi, sier Skorpen og Øye.

De mener det er nødvendig å finne måter å organisere pasientenes tilværelse på som er mer i tråd med psykisk lidendes erfaringer og perspektiver og personalets faglige og humanistiske idealer. Både psykiatriens fagprofesjoner og pasientene må være med på å utforme miljøterapien og tilretteleggingen av dagliglivet ved psykiatriske avdelinger i fremtiden.

Øye og Skorpen disputerte for ph.d-graden ved Universitetet i Bergen 27.8. 2009.

Miljøterapi: Planlagt tilrettelegging av dagliglivet i en psykiatrisk institusjon. Det omfatter avdelingens fysiske, sosiale og kulturelle miljø. Definisjonen har gjenomgått endring over tid. Utviklingen har gått fra å vektlegge samspillet mellom fysisk og psykososialt miljø til vektlegging av det sosiale læringsmiljøet og videre til betoning av relasjon og allianse mellom miljøterapeut/sykepleier og pasient.