Komplementhemmere er under klinisk utprøving ved ulike tilstander og på vei inn i klinisk praksis. Norske forskere står sentralt i arbeidet.

Tom Eirik Mollnes (til venstre) og Knut Tore Lappegård. Foto Wigdis Korsvik, Nordlandssykehuset

Komplementsystemet spiller en sentral rolle i inflammasjonsprosessen. Ved bakterielle infeksjoner bidrar det bl.a. til opsonisering, kjemotakse og bakteriedrap, men komplementaktivering kan også ha ugunstige effekter som f.eks. kapillær lekkasje og vevsskade ved iskemi/reperfusjon.

Det har de siste årene kommet sterke holdepunkter for at komplementsystemet også er en viktig regulator av – og kan hende en primær induktor for – mange andre reaksjoner i inflammasjonsprosessen. Denne kunnskapen er dels kommet fra forsøk i serum og isolerte cellekulturer, dels fra knockoutmus der ett eller flere spesifikke gener er fjernet, og dels fra forsøk med peptider eller antistoffer som blokkerer komplementaktivering.

– I denne studien brukte vi blod fra to pasienter med sjeldne genetiske defekter der henholdsvis komplementfaktor 2 eller 5 mangler helt. Pasienten med C5-defekt er den eneste kjente personen i Norge med en slik tilstand, og det er bare beskrevet noen få titalls slike tilfeller på verdensbasis, sier førsteforfatter Knut Tore Lappegård ved Medisinsk avdeling, Nordlandssykehuset i Bodø.

– Det ble benyttet en fullblodsmodell der alle blodets bestanddeler var til stede og kunne påvirke hverandre. Blodet ble inkubert med Escherichia coli eller Neisseria meningitidis, og en lang rekke inflammatoriske responser ble evaluert og sammenliknet med blod fra friske givere. På denne måten var det mulig å kartlegge i detalj hvilke inflammatoriske prosesser som var avhengige av og hvilke som var uavhengige av komplementsystemet. Mange av de studerte responsene, men ikke alle, var avhengige av et velfungerende komplementsystem. Hvis man i tillegg blokkerte endotoksinreseptoren CD14 med et monoklonalt antistoff, ble alle de undersøkte inflammatoriske responsene fullstendig blokkert.

Resultatene er viktige for å forutsi hvilke sekundære inflammatoriske responser som blir påvirket ved hemming av komplementsystemet og understreker betydningen av å hemme både komplement og CD14 for å oppnå en bred antiinflammatorisk effekt, sier Lappegård.

Artikkelen ble e-publisert 26.8. 2009 i det prestisjetunge tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. © National Academy of Sciences, USA, 2009

Komplement: Gruppe av proteiner som finnes i blodet, og som spiller en viktig rolle i forsvaret mot mange virus- og bakterieinfeksjoner. Proteinene i komplementsystemet kan dannes mange steder i kroppen, men de fleste dannes i leveren. Komplementsystemet består av 11 proteiner, C1q, C1r, C1s, C2-C9, som reagerer i en ordnet rekkefølge. Systemet blir aktivert på forskjellig måte, bl.a. etter reaksjon mellom antigen og antistoff (1).

Opsonisering: Reaksjon mellom antistoff og antigen på overflaten av en bakterie eller en annen celle som fører til at denne blir fagocyttert av makrofager. Dette er en viktig mekanisme i forsvaret mot infeksjoner. Effekten økes sterkt hvis antistoffet på overflaten av bakterien også binder komplement (2).

Kjemotakse: Vandring av celler (f.eks. hvite blodceller) utløst av molekyler (kjemotaktiske stoffer) i væsken rundt cellene. Påvirkningen får cellene til å vandre i retning mot eller vekk fra kilden for de kjemotaktiske stoffene (positiv og negativ kjemotakse) (3).