Minelli, A.
Perspectives in animal phylogeny & evolution
345 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2009. Pris GBP 35
ISBN 978-0-19-856621-2
Alessandro Minelli er utviklingsbiolog ved universitetet i Padua. I denne boken slår han opp det helt store lerret, nemlig de flercellede dyrs struktur (phylogeny) og de utviklingsmekanismer som ligger til grunn for strukturvariasjonene. Dette forskningsfeltet er under stadig endring, så Minelli bruker med rette ordet «perspectives» i boktittelen i stedet for en betegnelse som innebærer sikker kunnskap. Først omtales hver for seg evolusjonære mønstre og prosesser, i denne rekkefølgen. Det gir den interesserte leser et grunnlag for å forstå og følge hans mange eksempler på årsaks- og virkningskjeder både i utviklingen av det enkelte individs organer og utviklingen av nye arter.
Forfatteren stiller seg skeptisk til mange av de fylogenetiske trær med forgreninger som systembiologer har vært glad i å tegne opp gjennom tidene. Han fremholder at under evolusjonen er det sjelden at årsaken til en struktur kan finnes i de funksjoner som fremkommer når strukturen videreutvikles til en mer komplisert form. Fjær oppsto ikke på grunn av en seleksjon for evne til å fly. Minelli ser snarere fylogenesen som et bakteppe som hjelper oss til bedre å forstå evolusjonen. Vi har ikke en omfattende og forklarende teori om ontogenese, noe Minelli mener kan skyldes det han kaller en universell adultosentrisk betraktning. Utviklingsstadienes funksjon analyseres ut fra de kunnskapene vi har om det voksne individ. Vi kikker hele veien i fasiten. I stedet kan det være nyttigere og riktigere å betrakte stadiene som selvstendige liv under seleksjonstrykk.
En annen grunn til at vi ikke har en omfattende og generell teori om individets utvikling, kan være at vi ikke kjenner godt nok den kvantitative dynamikken i gen-protein-interaksjoner. Vi er begrenset til et mer kvalitativt syn hvor slike interaksjoner ofte blir betraktet enten som aktivering eller inhibering.
Minelli påpeker at våre kunnskaper på det generelle feltet han behandler i boken, kun er resultater av undersøkelser av noen ganske få modellorganismer. Han mener det er nødvendig å integrere informasjon om morfologi og utvikling av mer ukjente ikke-modellorganismer, for eksempel de minste midd og edderkopper, hvor den evolusjonære opprinnelse ikke ligger så langt tilbake i tid at det er utviklet regulære kroppsmønstre og -akser.
Denne boken forutsetter en del kunnskaper om utviklingsbiologi hos leseren, men ikke flere enn hva medisinerstudenter av i dag kan tilegne seg på doktorskolen. Medisinfaget er en del av biologien, og de flercellede dyrene er våre slektninger. Boken anbefales ikke minst på grunn av forfatterens konsise stil og de mange nye tanker og kunnskaper han presenterer for oss. Jordens dyreliv er nærmest ufattelig i sitt mangfold, og vår uvitenhet om den levende natur er åpenbart enda større enn hva jeg hadde forestilt meg før jeg leste Minelli. Men det gjør det bare enda mer spennende å leve her på kloden.
