Mysterud, I.
Mat, mennesket og evolusjon
112 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 265
ISBN 978-82-05-36533-9
Menneskets genmateriale stammer fra en helt annen tid enn den vi lever i nå. Spørsmålet som reises av forfatteren er om våre gener er tilpasset vårt moderne kosthold og om mistilpasning kan være årsak til flere av vår tids store sykdommer.
Mye tyder på at steinalderfolkets kosthold var variert, men fordi det på vesentlige punkter skiller seg fra dagens kosthold, argumenterer mange forskere for at forekomsten av flere kroniske sykdommer i moderne samfunn, som fedme, høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer og diabetes, er en konsekvens av at vår art utviklet gener for å spise som jegere og sankere og ikke for å spise slik vi gjøre nå. Man mener at jegere og sankere foretrakk animalsk mat fremfor vegetabilsk mat, og at de foretrakk de feteste delene av dyr de hadde jaktet og drept. Menneskets store hjerne, som evoluerte for et par millioner år siden, er avhengig av et høyt inntak av fett, spesielt den ekstra lange omega-3-fettsyren dokosaheksaensyre (DHA), som kanskje var lettest tilgjengelig i strandsonen.
Denne lettleste, populærvitenskapelige boken gir mye stoff til ettertanke for både leg og lærd. Undertegnede er i denne forstand noe midt imellom. Som spesialist i fordøyelsessykdommer vil jeg kommentere følgende: Insulinom er en liten, vanligvis godartet svulst i bukspyttkjertelen som produserer insulin. Jeg er en av få klinikere som har sett slike pasienter og kunnet observere hvor utrolig kraftig fedmedrivende en høy insulinproduksjon er. Å forsøke å slanke disse pasientene ved hjelp av mosjon og diett er nytteløst. Situasjonen minner om det man ser hos mennesker som må opereres for sin fedme fordi andre måter å gå ned i vekt på ikke nytter. Jeg tror derfor at Mysterud og mange andre har rett når de mener at vårt høye karbohydratinntak er en vesentlig årsak til fedmeproblemet i vår tid. Problemene med laktoseintoleranse er etter min mening betydelig overdrevet, men jeg er enig i at det er uforståelig at så mange voksne mennesker med laktase angivelig har melkeintoleranse.
Mysterud skriver at mennesket trenger en lang tarm for å skaffe nok næring, spesielt fett til den store hjernen. Det er sikkert riktig at fettabsorpsjonen er viktig for hjernefunksjonen, men fettabsorpsjonen trenger egentlig ikke så lang tarm, spesielt ikke lang tykktarm. Tykktarmen har lite eller ingenting med fettabsorpsjonen å gjøre og denne delen av tarmen kan vi operere bort uten at det får konsekvenser for hjernefunksjonen. Tar vi bort for mye tynntarm derimot, kan man få hjerneskade, iallfall hvis kolesterolnivået blir lavt nok. Tykktarmen gjør at vi også skal kunne spise «gress» (være «altetende», omnivor). Ca. 20 % av karbohydratene blir ikke fordøyd og absorbert i tynntarmen, men går videre til tykktarmen hvor de blir mat for bakterier som produserer gass og korte fettsyrer. Disse korte fettsyrene absorberes og berger noe energi som ellers ville gå tapt. Bakeriene i tykktarmen kan raskt tilpasse seg et endret karbohydratinntak, og jeg er redd for at overfôring av disse bakteriene med «langsomme» karbohydrater som for en stor del går til tykktarmen, også kan gi fedme. Det er ti ganger så mange bakterier i tarmen som det er celler i hele kroppen og denne rasktvoksende bakteriefloraen har sikkert evoluert sine måter å signalisere til kroppen at de vil ha mer mat – for å leve videre. Hvordan bakteriene ev. signaliserer egen «sultfølelse» er ikke kjent, men tykktarmsflora som gir fedme, er nylig beskrevet hos mus.
Mysterud skriver: «Evolusjonstenkning er beklagelig nok ikke integrert i den ernæringslæren som predikes av ledende ernæringsforskere i vestlige land, dette gjelder også Norge. Rådene som gis kan være en direkte årsak til mange av de omfattende helse- og adferdsproblemene vi sliter med i vestlige land.» Dette er alvorlig, og jeg vil anbefale boken til alle som ønsker å orientere seg om evulosjonsteorier og deres mulige betydning for sunt kosthold. For dem som ønsker å fordype seg videre, finnes det 283 referanser.
