Svare, H.
Menn i pleie og omsorg
Brødre i hvitt. 252 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2009. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-01535-4
Selv om denne utgivelsen, som tittelen sier, handler om forhold rundt mannlige omsorgsarbeidere, fortrinnsvis sykepleiere og hjelpepleiere, får leseren mye mer med på kjøpet! Innledningsvis er det en glimrende og lettlest innføring i kjønnsideologi og kjønnsforskning, der forfatteren viser at han behersker sitt stoff. Det inngir tillit, ikke minst fordi mange bøker på dette feltet er skrevet av praktikere som får trang eller lyst til å skrive og resultatet ofte bærer preg av manglende litteraturoversikt og dårlig akademisk fremstillingsmåte. Svare har her etter min oppfatning lyktes i både å gi temaet en solid faglig forankring og samtidig gitt åpning for mange ikke-akademiske mannlige og kvinnelige stemmer fra grasrota.
«Den kvinnelige pekefinger» er et sentralt og interessant begrep. Det betyr i korthet at kvinnene bestemmer over mennene fordi de definerer standard for rydding og rengjøring. Et savn for meg som legeforsker er at legene og deres rolle i omsorgsarbeidet knapt er nevnt. Det slo meg da jeg leste de meget interessante refleksjonen rundt hvordan «den kvinnelige pekefinger» var en viktig årsak til at menn ikke slapp til i omsorgsarbeidet, at vi har et liknende fenomen blant legene, men med motsatt fortegn. Da jeg begynte mine medisinstudier i 1960-årene var bare 10–15 % av studentene kvinner, i dag er det mellom 50 % og 70 %. Mye av dette skyldes nok at «den mannlige pekefingeren» gradvis har mistet sin reisning. Det kunne vært interessant å se nærmere på om ikke legenes erfaringer kunne være nyttige ved en ønsket og tiltrengt reduksjon av kvinnedominansen i omsorgsyrkene.
Menn i pleie og omsorg er bygd rundt et forsøk ved et nyopprettet kommunalt bo- og behandlingssenter. Planen var å prøve ut en avdeling med mannlig avdelingsleder og minst 50 % menn blant de ansatte. Denne målsettingen ble imidlertid ikke oppnådd – avdelingslederen ble en kvinne, og på det meste var mannsandelen i personalet rundt 25 %. Likevel ga forsøket forskeren (forfatteren) en mulighet til å samle data om praktisk omsorgsarbeid, særlig i forhold til kjønnsforskjeller blant de ansatte. Data er dels intervjudata fra fokusgrupper og enkeltintervjuer, dels deltakende observasjon.
Som allerede nevnt håndterer Svare teorien på en overbevisende måte, og han viser seg også å være en dyktig forsker og forskningsformidler. Forskningen er forankret i et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Telemark og Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo. Menn i pleie og omsorg er lansert både som fagbok og som viktig for politikere og byråkrater, og jeg håper virkelig at noen i disse siste kategoriene tar seg tid til å lese. Om ikke så mange år er undertegnede en mulig kandidat for sykehjemsplass. Dersom noen av de grunnleggende problemene som Svare identifiserer var løst innen den tid, ville det vært fint. Og dersom noen av de konstruktive forbedringsforslagene hans virkelig var satt ut i livet, kunne jeg kanskje gå min siste tid lyst i møte!
