Blåreseptnemnda har en rådgivende og kvalitetssikrende funksjon overfor Statens legemiddelverk (SLV) i forbindelse med søknader fra farmasøytisk industri om å få forhåndsgodkjent refusjon og opptak av legemidler i blåreseptordningen. Dette betyr ikke at Blåreseptnemnda tar stilling til alle spørsmål om refusjon; vi prøver å svare på de spørsmål Legemiddelverket stiller, og vi har ingen besluttende myndighet. Når Terland i Tidsskriftet nr. 12/2009 og nr. 18/2009 tillegger Blåreseptnemnda ansvaret for tiazid- og simvastatinvedtakene (1, 2), retter han baker for smed; Blåreseptnemnda ble ikke forespurt i de to sakene.
De overordnede faglige kriteriene for pliktmessig refusjon av legemiddelutgifter over blåreseptordningen utgjøres av følgende:
Legemidlet skal brukes til behandling av alvorlige sykdommer eller av risikofaktorer som med høy sannsynlighet vil medføre eller forverre alvorlig sykdom
Sykdommen eller risiko for sykdom som nevnt ovenfor medfører behov eller risiko for gjentatt behandling over en langvarig periode
Legemidlet har en vitenskapelig godt dokumentert og klinisk relevant virkning i en definert, aktuell pasientpopulasjon
Kostnadene ved bruk av legemidlet står i et rimelig forhold til den behandlingsmessige verdien og til kostnader forbundet med alternativ behandling
Alle disse fire kriteriene må være oppfylt. Ordningen administreres av Legemiddelverket, som altså rådgis av Blåreseptnemnda, og som i disse spørsmålene er i linje under hhv. Helse- og omsorgsdepartementet og Stortinget.
Terland skriver (2) at «det blir feil når det er den som betaler for legemidlene, som også setter opp reglene». Her er Terlands logikk ikke helt enkel å følge. Staten finansierer blåreseptordningen. Vel 8 milliarder kroner ble brukt på legemidler i 2008, og da er det som forventet – og en del av demokratiets spilleregler – at staten også må føre tilsyn med at pengene brukes i samsvar med intensjonene. Dette er i prinsippet ikke forskjellig fra den situasjonen som foreligger når Terland bærer sin egen pengepung rundt om i butikkene; han bestemmer selv hva han vil kjøpe! Det er heller ingen som vil frata Terland hans frie forskrivningsrett. Det besværlige «regelrytteriet» oppstår når han vil bruke andre penger enn egne eller pasientens.
Han skriver videre (2) at «en overveldende mengde litteratur … tar livet av tiazid» som behandlingsalternativ, og karakteriserer bruk av simvastatin fremfor atorvastatin som nærmest rettsstridig. Han er selektiv i valget av litteraturreferanser, og han er i utakt med tunge, uavhengige fagmiljøer både i Norge og internasjonalt.
Terland uttrykker at han og hans kolleger er best i stand til å forvalte blåreseptordningens ressurser. Hvor velfundert er dette? Det finnes flere eksempler på at terapitradisjoner lettere kan forstås som produkter av industriens reklame enn som uttrykk for godt funderte, faglige vurderinger. Kan det tenkes at det på beitemarkene rundt havresekken også finnes flere andre, store og sterke bukker enn den statlige?
