Per Vaglum beskrev i Tidsskriftet nr. 15/2009 psykiatrisk teori som reduksjonistisk: «Den er ikke ment å kunne totalforklare eller å forstå hele livet ellet mennesket» (1). Når psykiateren bruker «stress-sårbarhets-modellen», erkjenner han/hun at den ikke kan totalforklare eller forstå hele pasientens liv. Vaglum bruker her «reduksjonistisk» i metodologisk betydning. Det er vanlig å hevde at metodologisk reduksjonisme er nødvendig og uunngåelig i vitenskap (2).
Men «reduksjonisme» har også en ontologisk betydning, som sier noe om hvordan man ser på pasienten (studieobjektet). I denne forstand betyr reduksjonisme at et fenomen x, f.eks. en psykisk lidelse, hevdes ikke å være noe annet enn y, f.eks. en hjernetilstand (2). Dette synet dominerer fortsatt i naturvitenskap og medisin. Det er interessant at Vaglum ikke hevder ontologisk reduksjonisme. Tvert imot hevder han at psykiatrien «må aktivt arbeide for å integrere all ny kunnskap fra biologisk, psykologisk og miljørettet forskning til en helhetlig biopsykososial modell for forståelse av psykiske lidelser» (min kursivering) (1). Biologiske, psykiske og miljømessige forhold skal føyes sammen til en helhet. Dette er ontologisk helhetstenkning.
La oss ta synet på bevisstheten for å gjøre tydelig hva som står på spill. Dersom man avviser at bevisstheten ikke er noe annet enn en hjernetilstand (ontologisk reduksjonisme), eller at den er helt atskilt fra kroppen (substansdualisme), står følgende helhetlige syn til disposisjon (dualaspekt monisme):
Bevisstheten er reell og gjør det mulig for mennesket som et jeg å oppleve direkte a) den sosiale og naturlige omverdenen, b) den egne kroppens fornemmelser og bevegelser og c) tanker, følelser og vilje. Bevisstheten skaper en rik og mangfoldig subjektiv virkelighet og uttrykker mål og mening. Til opplevelser finnes det nevrale korrelater. Informasjon uttrykkes altså både som opplevelse og nevralt korrelat (3).
Grunntrekk ved psykiatriens vitenskapsteori kan nå presiseres. Psykiatrien er reduksjonistisk i metodologisk forstand. Men den bør være helhetlig i ontologisk forstand. Et slikt syn på psykiatrien legitimerer utforskning av psykisk lidelse med både humanvitenskapelige og naturvitenskapelig metoder. De utfyller hverandre. Både menneskets opplevelse og fortolkning, og dets kropp og hjerne – i interaksjon med sine naturlige og sosiale omgivelser – er viktige for et fag som psykiatrien.
