Thørring, J.
Ildens øye
366 s. Oslo: Aschehoug, 2009. Pris NOK 369
ISBN 978-82-03-19550-1
Gynekolog Jorun Thørring er ute med sin fjerde kriminalroman på rad etter den kritikerroste debuten i 2005 (1). Jeg har lest alle. I sitt forfatterskap pendler Thørring mellom Paris og Tromsø. Begge steder er hun av naturlige grunner lommekjent. Uansett åsted har hovedpersonene hennes nordnorske røtter. Unge Orla Os fra Vesterålen holder styr på den franske metropolen, mens det ligger på samiske Aslak Eiras skuldre å nøste opp og finne løsningen i Ildens øye – som i Glassdukkene (2).
I hovedsak foregår handlingen i nåtid, men bakgrunnen for begivenhetene ligger flere tiår tilbake i tid. Nærmere bestemt er de knyttet til den store bryggebrannen på havna i Tromsø i 1969. En noe mindre brann i et nybygg i det samme området i 2007 er også med, men betydningen av den er klart mindre, bortsett fra at det første drapet skjer der. Det får begivenhetene til å skyte fart.
To personer som det ble antatt at omkom i storbrannen, har hver sin sentrale rolle. For hvem var det egentlig som døde? Alt fra starten kommer det frem at det i hvert fall ikke var de to som ligger på kirkegården. Spørsmålene tårner seg opp for Aslak Eira og hans lille stab av medarbeidere.
Persongalleriet er stort sett dekkende for det mangfold av aktører som hører hjemme i romanen, og de fleste er troverdig fremstilt. Aslaks hjelpere, i første rekke den kvinnelige assistenten, er blekere enn i Glassdukkene. Det gjelder også de andre på politihuset. Aslaks kvinnelige psykologvenn har lagt bort noen av sine outrerte manerer. Det er kanskje derfor han lykkes bedre i sin egen personlige utvikling av forholdet. Sønnen Niilas er 17 år og en stadig bekymring for alenefaren Aslak. Selv bekymret jeg meg lenge for hvordan jeg skulle plassere Niilas’ kjæreste Victoria på 26 år. Minst troverdig er likevel den forhenværende, påstått geniale NTH-studenten som tidlig havnet på fylla. Han har for det første klart å holde seg i live imponerende lenge. Etter hvert henter han dessuten gradvis frem detaljer fra hukommelsen som har ligget under et konstant alkoholslør i nesten 40 år.
Thørring skriver stilrent, og hun har funnet sin stil. Språket er kortfattet, klart og presist. Kapitlene er korte og poengterte. Det er driv over fremstillingen, og som leser ligger man alltid et par hestehoder foran Aslak og hans folk. I likhet med forfatterens forrige bok (3) blir denne likevel litt for lang (4), og Niilas og Victoria tar mye av den overflødige plassen. Etter hvert som flere og flere potensielle gjerningspersoner faller fra, begynte jeg å ane løsningen med rundt 100 sider til gode. Det viste seg at jeg hadde rett, uten at det forringer boken det minste.
