Sande, H.
Slepe rundt på døde dyr
168 s. Oslo: Gyldendal, 2009. Pris NOK 349
ISBN 978-82-05-39524-4
Forfatteren er psykiater og har gitt ut en lang rekke romaner, diktsamlinger og barne- og ungdomsbøker. I denne romanen er fortelleren en av pleierne på Valen asyl i Hordaland. Han forteller først om perioder da dikteren Olav H. Hauge var innlagt der, om sitt forhold til dikteren og hans intense galskap og om de lange turene de gikk sammen når dikteren slapp ut av isolat eller reimer. Deretter skifter det til en fortelling om nabosønnen som har prøvd å studere arkitektur og kunst, men som nå lager en merkelig installasjon høyt oppe i et tre, et mysterium så å si. I fortellingen om denne nabosønnen får vi også vite at fortellerens egen sønn døde i en bilulykke med faren ved rattet. Fortelleren har ambisjoner om selv å skrive dikt, og vi følger hans helst mislykkede (men morsomme) forsøk på det, blant annet forsøk på å kopiere Hauges dikt
Vil forfatteren noe mer enn å formidle hvor psykotisk Hauge var og hvordan dette ble møtt av datidens Valen asyl med sin mektige Overlege? Mitt inntrykk er at han på en ironisk måte vil vise hvordan psykiatriens fagspråk kan bryte inn og ødelegge for dagligspråket. Pleieren, som mot sin vilje har måttet skaffe seg en formell utdanning og utsette seg for opplæring av psykologer og andre, bruker nemlig en rekke faglige floskler og klisjeer, både i sin omtale av andre og seg selv. Forfatteren får med dette godt frem hvor reduksjonistisk dette språket er utenfor en helt snever faglig ramme. Ord og begreper som er ment å øke forståelsen av mennesket, virker motsatt. Fortelleren ironiserer også over akademikeres forsøk på å forstå totaliteten i Hauges liv gjennom å studere alt materialet som finnes om ham og ikke nøye seg med å glede seg over diktene. På samme måte kan man lese fortellerens motvilje mot å forsøke å forstå installasjonsbygningen (psykosen?) i treet. Hvorfor skal man søke etter noe bakenfor hele tiden, spør han seg, er ikke din egen verden god nok? Alt det viktigste kan sies med to setninger som ikke bør være for lange, hevder fortelleren, men det har jo ikke forfatteren selv lyttet til.
Hans Sande skriver på en morsom og gjennomført ironisk, til dels burlesk måte. Man kan innvende at de ulike hovedtemaene henger lite sammen. Men det er nok bare hvis man gjør som fortelleren sier, og holder seg helt på overflaten.
