Gilbert, M
Fosse, E.
Øyne i Gaza
311 s, ill. Oslo: Gyldendal, 2009. Pris NOK 399
ISBN 978-82-05-39381-3
Mads Gilbert og Erik Fosse har skrevet en dramatisk beretning om sitt opphold i Gaza fra nyttårsaften 2008 til 11. januar 2009. Fire dager før de kom seg gjennom en av de få grenseovergangene, hadde Israel innledet et kraftig bombardement med fly og helikoptre, og mer var i vente. De to, som kjente Gaza fra før, skulle bistå med medisinske forsyninger og sine erfaringer fra tidligere konflikter som henholdsvis anestesilege og kirurg. De arbeidet ved Shifa-sykehuset, som hadde ansvar for de mest avanserte helsetjenestene på Gazastripen, deriblant skadekirurgi. Sykehuset har høyt kvalifisert personale, men i en situasjon der skadede pasienter strømmet inn daglig, var det bruk for alle som kunne hjelpe til. Noe av det verste var å ordne køen av dem som lå og ventet, slik at de som trengte livreddende kirurgi, kunne komme til først.
Da Gilbert og Fosse kom til Gaza, hadde israelske myndigheter bestemt at ingen vestlige reportere skulle få adgang, og slik ble de to også talerør for fjernsyn, radio og aviser over hele den vestlige verden. Dette husker vi. Det har vært omtalt og kommentert flere ganger tidligere i Tidsskriftet, bl.a. med beskyldning om ensidig reportasje.
Forfatterne forteller kronologisk om virkningen av krigshandlinger sett fra sykehuslegenes ståsted. De har delt kapitlene mellom seg. Begge skriver godt og forklarer medisinske begreper slik at alle kan forstå. Alt er illustrert med forfatternes egne fotografier, med mange nærbilder av blod og skader, noe som kan skremme sarte sjeler. Beretningen er ispedd historiske opplysninger fra nær fortid. I et oppsummerende kapittel sier Gilbert at over 1 400 mennesker omkom i løpet av tre uker som følge av de israelske angrepene, og at nær 85 % av dem var sivile. 38 % av de drepte var kvinner og barn. I samme periode ble 13 israelere drept, tre av dem sivile som ble truffet av raketter avfyrt mot Israel fra Gazastripen. (Den siste opplysningen stammer fra FNs Goldstone-rapport, referert i Aftenposten 14.10. 2009). Det eneste av disse tallene som avviker noe fra andre kilder, er andelen av de drepte som var sivile. Legg så til alle de skadede som måtte amputere armer og bein eller gjennomgå andre omfattende kirurgiske inngrep som setter merker for livet. Knapt en familie i Gaza var uberørt av krigen. Flere av legene ved Shifa-sykehuset hadde nære slektninger som var drept av bomber eller bakkestyrker. Boliger var totalt destruert. Et bilde fra et sentralt område i Gaza by minte om ruinene i Hamburg og Ruhrdistriktet, der jeg reiste med jernbane i 1947.
Fra Gaza by i nord til Rafah i sør er det vel 30 km, og bredden fra kysten til grensen mot Israel er 5–10 km. Her bor 1,5 millioner mennesker. Over halvparten er flyktninger fra 1947–48 og deres barn og barnebarn. I lengre tid før krigshandlingene var grenseovergangene nesten totalt stengt, og bare tunneler fra Rafah mot egyptisk område utenfor ga mulighet for forsyninger som også omfattet våpen og derfor ble regelmessig bombet av israelske fly. Mens Gilbert og Fosse var i Gaza ble matmangelen mer merkbar fra dag til dag, og medisinsk utstyr måtte delvis improviseres.
Et av Mads Gilberts kapitler heter «Mørke midt på dagen». Det minte ham om Arthur Koestlers (1905–83) dystre bok av samme navn, som handler om Stalins terrorregime og Moskva-prosessene i 1930-årene. Det ligger kanskje mer symbolikk i bokens tittel Øyne i Gaza, som får en til å tenke på Samson, som var «eyeless in Gaza» etter at filisterne blindet ham da han mistet sine kjempekrefter fordi Dalila hadde klippet av ham håret. Da håret hadde vokst ut og han hadde fått kreftene tilbake, veltet han bærebjelkene i Dagontempelet, slik at taket falt ned og drepte ham selv og flere filistere enn han hadde drept i hele sitt liv.
Men Gilbert og Fosse hadde øynene med seg og skrev en viktig bok som kan leses av alle og bør leses av mange.
