Fløgstad, K.
Grense Jakobselv
436 s. Oslo: Gyldendal, 2009. Pris NOK 399
ISBN 978-82-05-39398-1
Kjartan Fløgstads roman med tema fra Den annen verdenskrig er et nøste av fortellinger. Det som binder dem og de beskrevne aktørene sammen, er krigen. Helt fra oppbyggingen av boken og frem til den symboltunge avslutningen benytter forfatteren seg av i og for seg velkjente, men velfungerende grep. På hans litterære lerret blir de enkelte penselstrøk etter hvert til et stramt komponert maleri. Men når man er kommet nederst på siste side, side 436, blar man uvilkårlig videre på de blanke sidene som følger og som kanskje er der med hensikt og ikke bare skyldes bokbinderen. Er det ikke mer? Det er ikke mer. Ettertanken melder seg isteden. Først med boken på litt avstand ser man fullt ut de store linjene som Fløgstad har trukket opp.
Det bildet av Den annen verdenskrig som boken gir, skiller seg ut fra andre bilder. Det beskriver krigen som en prosess som begynte lenge før de første skudd falt, i mellomkrigstidens Tyskland. Og vi følger prosessen til vår tid, til 2008, kanskje går den videre, bare fyll ut på de blanke sidene!
Fløgstads hovedpersoner, to intellektuelt høytstående tyske akademikere, beskrives slik at vi ser hvordan de og deres krets av kontakter gradvis omvandles. Den høykultur de forsvarer, legitimerer etter hvert selv de grusomste handlinger.
I det ytre er boken en spennende beretning om krigen, i alt vesentlig sett fra tysk side. Historiske personer opptrer på ulike arenaer sammen med oppdiktede skikkelser som Fløgstad bruker for å illustrere krigens stereotypier. De er f.eks. idealister, profitører og opportunister, spioner og tanketomme luddere. Poenget er at de alle er mennesker. Mange av dem var kanskje ikke så annerledes før selve krigen. Mange av dem er der også etterpå. Men nå har de andre roller, uten at de selv egentlig er vesentlig forandret. Derfor kan Grense Jakobselv leses mer som en beretning om menneskers natur enn som en beretning om krigen.
Fløgstad kaller boken en roman – ham om det. Han kommer ikke vekk fra at dette er en historiebok, en god sådan, skrevet på en litt spesiell måte. Han har gjort et imponerende forarbeid og satt seg grundig inn i nyere, syntetiserende historieskrivning om Den annen verdenskrig.
Boktittelen henspiller på Finnmark og de langvarige, omfattende, blodige og militært sett nærmest resultatløse kampene ved Litsa-fronten øst for Grense Jakobselv. Grensebegrepet blir en metafor for skillet mellom idealer og virkelighet, mellom krigens verden og det sivile liv, mellom kulturen og dens vrengebilde.
Historiske hendelser fester seg i den kollektive hukommelse gjennom fortellingene om dem. For nordmenn vil Fløgstads bok utfordre den etablerte fortellingen om krigen. Folk var ikke bare gode og onde, frihetskjempere og undertrykkere. Det er ikke så enkelt.
Da boken kom ut på forsommeren 2009, vakte den atskillig oppsikt, bl.a. fordi nyere historisk forskning var anvendt, men ikke blitt henvist til. Fløgstads forsvar var at dette altså var en roman uten faglitteraturens krav til henvisninger. Denne anmelders begeistring er betydelig. Men jeg tror at et lite forord eller en etterskrift med henvisning til sentral historisk litteratur hadde hevet boken ytterligere.
Ettertanken gir leseren lyst til å vite mer.
