Preben Aavitsland satte i en leder i Tidsskriftet nr. 16/2009 spørsmålstegn ved om hepatitt er viktig for stoffmisbrukerne (1). Han tillater seg å hevde at en asymptomatisk hepatitt C-virusinfeksjon må være et av de minste problemene de sliter med. Slik er det ikke! Som pensjonert infeksjonsmedisiner, forsker og «LAR-lege» med flere desenniers erfaring med denne pasientgruppen, både i Sverige og i Norge, vil jeg hevde at det kroniske HCV-bærerskapet er noe av det mest problematiske i en rehabiliteringsfase for disse menneskene. Dette er spesielt påtakelig i familiesammenheng. Vår avdøde kollega hepatittspesialist Helge Bell kunne også gi mange eksempler på dette. Ett var bestemoren som ikke fikk omgås sine barnebarn fordi hun var HCV-bærer – og hun hadde ingen rushistorie! Vi vet at viruset smitter svært lite i en slik sammenheng, men den som er bærer av viruset, føler seg uren og kan også oppleves slik av andre.
Når vi nå har vist at det kan fungere bra å behandle pasienter med genotype 3 (2, 3), bør de derfor få sjansen. Like viktig er det med diagnostikken. Jeg har tidligere i Tidsskriftet (4) forsøkt å forklare forskjellen på antistoffpositivitet og virusbærerskap. Dessverre ble faktaruten som skulle fulgt innlegget den gang fjernet. Mange leger og pasienter tror dessverre fremdeles at positiv antistofftest innebærer kronisk bærerskap. I forstudien til vår HCV-behandlingsstudie (2) testet vi 356 LAR-pasienter i Oslo. Av disse var 95 % HCV-antistoffpositive, men bare 66 % av de positive hadde påvisbart HCV-RNA. Det vil si at 34 % ikke var bærere av viruset! Å formidle et slikt prøveresultat er gjevere enn å fortelle om lottogevinst på en million.
Vi bør unne alle våre medmennesker med injeksjonsmisbruk i anamnesen å få gjennomgå både antigentest og HCV-RNA-test og deretter å få tilbud om behandling. I hvert fall bør det gjelde for dem med genotype 2 og genotype 3 etter seks måneders injeksjonsfrihet og adekvat rusmestring, dvs. slik at de kan følge opp avtaler.
Så spre kunnskap om hepatitt C-virus og la slik diagnostikk og mulighet for behandling være en obligatorisk del av rehabiliteringsarbeidet med injeksjonsmisbrukere.
