Begrepet «ulvetime» er gitt mange definisjoner. Fra svært gammelt av har ulvetimen vært når mørket faller på og man «ikke lenger kan skille en hund fra en ulv». I symbolsk forstand kan det tolkes som en overgang fra det trygge og greie (hund) til noe skummelt, stressende og truende (ulv).
Hund eller ulv? Et avgjørende møte i Rødhettes liv. Illustrasjon Art Media/Credit Heritage/SCANPIX
I Tidsskriftet nr. 18/2009 har Erlend Hem noen betraktninger om «ulvetimen». Med litt kjennskap til fransk fikk jeg lyst til å føye til noe om ulvetimen som siste del av natten (1). «Entre chien et loup» er et helt vanlig uttrykk på fransk (se under «loup» = ulv), og det betyr skumringstimen (2). Ved å google på uttrykket finner man at det i Frankrike har vært vanlig brukt fra det 13. århundre og er definert som når mennesker «ikke lenger ser forskjell på hund og ulv». Det refereres der til en hebraisk tekst fra det 2. århundre f.Kr. og til at også romerne sa «inter canem et lupum» i samme betydning (3).
Uttrykket kan vel derfor tolkes som overgangen fra det trygge og kjente til noe truende. En overgang er en prosess, ikke en tilstand.
Om vi trenger et ord «som betegner den tiden på ettermiddagen da foreldre har det travelt med å hente barn, kjøpe inn, rydde opp og lage mat» (1), vil jeg heller foreslå «helvetestimen», som barneombud Hjermann har kalt den (4). Som pensjonert barnelege er jeg særlig bekymret for de minste barnas forvirring i denne «timen».
