Spirometri i allmennpraksis i Nord-Norge

Materiale og metode

Vi fant kontaktinformasjon til alle fastlegekontor i Nordland, Troms og Finnmark på NAVs nettside (5). Fra NAV fikk vi også informasjon om bruk av takst 507c (spirometritaksten) blant fastlegene (tall gitt per e-post fra Anne Sagsveen, NAV). Befolkningstall ble innhentet fra nettsiden til Statistisk sentralbyrå (6).

Det ble sendt kun ett spørreskjema til hvert legekontor, sammen med informasjon om undersøkelsen og adressert svarkonvolutt. Innholdet i spørreskjemaet er angitt i tabell 1. De legekontorene som ikke hadde returnert skjemaet innen seks uker, ble oppringt og skjemaet ble fylt ut per telefon på grunnlag av opplysninger fra lege eller helsesekretær, hovedsakelig helsesekretær. Legekontorene ble spurt om spirometeret fremstilte spirometrikurver, dette for å få greie på om de hadde oppdatert utstyr.

Anvendelse av spirometri og prosedyrer knyttet til slik bruk på legekontoret ble registrert. Forskjeller mellom fylkene ble analysert ved khikvadrattest, der p-verdi < 0,05 ble vurdert som statistisk signifikant. For de statistiske analyser brukte vi SPSS 15.0 for Windows. Undersøkelsen er godkjent av Personvernombudet for forskning, NSD (Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste).

Resultater

Det ble sendt ut 183 skjemaer. Etter seks uker hadde 131 legekontor svart. 14 av adressene viste seg å være kontor som hadde flyttet, utekontor sjeldent betjent eller adressat ukjent. Reelt var det således 169 kontor vi kunne forvente å få svar fra. Etter seks uker hadde vi en svarprosent på 77. Etter oppringing og utfylling av skjemaet per telefon hadde vi svar fra 167 legekontor. Et kontor ønsket ikke å delta og et annet var lite tilgjengelig på telefon. Til sammen hadde vi da svar fra 98 % av kontorene vi kunne forvente å få svar fra. Kun tre av de 150 legekontorene som hadde spirometer, fikk ikke fremstilt spirometrikurver.

Resultatene er fremstilt i tabell 1. 90,9 % av legekontorene hadde spirometer. Det var oftere hjelpepersonell enn leger som utførte spirometri og omtrent halvparten av personell som utførte slik måling hadde fått opplæring for mindre enn to år siden. Tallene viser at det er forskjell mellom fylkene når det gjelder hvor mange legekontor som har spirometer, hvem som utfører undersøkelsen og hvordan opplæringen organiseres.

Finnmark skilte seg ut ved å være det fylke der alle legekontor hadde spirometer. Her var det oftest, hos 87,5 %, hjelpepersonell som utførte spirometri. 58 % av dem hadde fått opplæring internt på legekontoret. Den laveste andel av legekontor med spirometer ble funnet i Nordland. Her ble flere spirometrier, 23,3 %, foretatt av lege, og halvparten av spirometriene ble utført med pasienten i stående stilling.

I alle fylkene har det vært en økning i bruk av spirometri per 1 000 innbygger fra 2006 til 2007, i Nordland fra 33 til 35, i Troms fra 23 til 26 og i Finnmark fra 20 til 26. Landsgjennomsnittet for antall spirometrier utført per 1 000 innbygger var i 2007 på 35. Tallene for spirometri og befolkningstall for 2007 er fremstilt i tabell 2. I 2007 brukte ca. 70 % av legene spirometritaksten, det var liten forskjell mellom fylkene. I Nordland utføres det flest spirometrier både per lege og per 1 000 innbyggere.

Diskusjon

Vi har ikke funnet andre studier som har svar på bruken av spirometri fra så å si alle legekontor i en landsdel. I studier på utvalg av legekontor i Sverige og Danmark fant man at 85–95 % av legene i allmennpraksis hadde spirometer (7, 8). Således synes de skandinaviske landene å ha en del fellestrekk når det gjelder bruk av spirometri i allmennpraksis.

Det har vært reist spørsmål om hvorvidt det finnes nok kompetanse på allmennlegekontorene til å utføre spirometri. Undersøkelse med spirometer har flere komponenter som kan være mulige feilkilder: utstyr, kompetanse hos personell som utfører undersøkelsen, teknikk hos pasient og kunnskap hos den som tolker resultatet (9).

Opplæring og jevnlig trening er nødvendig for å opprettholde tilfredsstillende kvalitet på undersøkelsen (10, 11). Studier viser at kvaliteten på spirometri utført i primærhelsetjenesten varierer. Ved én undersøkelse fant man dårlig samsvar mellom resultat av spirometri foretatt på henholdsvis allmennlegekontor og lungeavdeling på sykehus (12). Andre derimot, har funnet at spirometri i allmennpraksis gir valide resultater, vel å merke etter gjennomført standardisert opplærings- og treningsprogram for dem som utfører undersøkelsen (13).

Helse- og omsorgsdepartementet ønsker å vurdere behov for opplæring av personell og utarbeiding av nasjonale retningslinjer i bruk av spirometri (4). I Finland gjorde man i 1990-årene en «kvalitetsmåling» av spirometri på landsbasis og fant at kvaliteten ikke var tilfredsstillende. Man utarbeidet derfor nasjonale retningslinjer for gjennomføring av spirometri. Evalueringen tre år senere viste at kvaliteten var blitt bedre (14).

Vi har ikke hentet inn informasjon som kan si noe om kvaliteten på spirometri i allmennpraksis eller innholdet i opplæringen av personell som utfører spirometri. At en del legekontor utfører spirometri med pasienten i stående stilling, kan dog tyde på at de ikke kjenner til standardiserte prosedyrer, der det anbefales at pasienten undersøkes i sittende stilling (15).

Vår undersøkelse viser at spirometri er utbredt i allmennpraksis. Dette er i tråd med nasjonale tiltaksplaner. Tallene innhentet fra NAV angående takstbruk viser økt bruk av spirometri. Dette ble også nylig påvist i en studie fra Trøndelag (16). Det er grunn til å tro at bruken fortsatt vil øke, både på grunn av endring i refusjonsreglene for medikamenter, og på grunn av økonomiske incitamenter i form av økte takster for bruk av spirometri. Det er ulik praksis på legekontorene med hensyn til hvem som utfører spirometri og hvordan opplæringen er organisert. Vi vet ikke hvordan dette påvirker kvaliteten på undersøkelsene, videre studier vil derfor være nyttig. Nasjonale retningslinjer vektlegger kompetanseheving hos allmennlegene (4). Ettersom det oftest er hjelpepersonell som utfører spirometri, er det viktig å sikre kompetanseheving også for dem.