Skard, ÅG.
Ungene våre
235 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2009. Pris NOK 315
ISBN 978-82-05-38151-3
Selv om denne boken fra 1948 neppe er noe egnet oppslagsverk når det gjelder dagsaktuelle temaer innen barneoppdragelse, er den morsom å lese – både med tanke på at dette var folkeopplysning den gang den ble skrevet og ut fra hvor holdbare de fleste budskapene fortsatt er. At nyutgivelsen er støttet av Fritt Ord og av Norsk Kvinnesaksforening, som markering av 125-årsjubileet, er ikke tilfeldig. Åse Gruda Skard (1905–85) var gjennom store deler av 1900-tallet aktiv som psykolog, fagformidler og politiker. Først og fremst var hun talsperson for barnas sak, men hun var også opptatt av likestilling.
Basert på brev- eller telefonhenvendelser og observasjon av fem egne barn (hvorav to tvillingpar) beskriver hun i 60 små kapitler konkret og praktisk utfordringer i omgang med og oppdragelse av barn. Her er bl.a. nattevåking, renslighet, spise eller ikke spise, fysisk avstraffelse, løgn, sex, vannskrekk, 333 regler for god tone, behov for lek og læring. Kort sagt var forfatterens budskap at barns vekst og utvikling i hjem, skole og samfunn ikke bare var den enkelte families sak, men et samfunnsanliggende. Mye er endret siden den gang det het at «barn skal ses, men ikke høres», og de mange praktiske eksemplene gir grunnlag for refleksjoner omkring vår tids overflod og om folkeopplysning vedrørende holdninger og forventninger til barn og unge.
I tillegg til at språkformene er lett modernisert inneholder Ungene våre et 16 siders forord av professor i psykologi Hanne Haavind. Dette kan med fordel leses som et etterord. Det gir en informativ oversikt over forfatterens mangesidige virksomhet og hvordan den barne- og familiepolitikk som hun etterlyste i 1948, nå langt på vei er innført. I etterordet MOR ÅSEsett av to døtre gir Målfrid Grude Flekkøy og Torild Skard et nyansert bilde av hvordan det var å vokse opp i et miljø som var trygt, med to travle foreldre i krevende nybrottsstillinger. Det var god sammenheng mellom morens holdninger, slik de kom til uttrykk i foredrag og artikler, og den daglige praksis i hjemmet. Barna hadde krav på respekt, og samværet skulle være mest mulig demokratisk, alder og utvikling tatt i betraktning. Familierådet var sentralt. En bibliografi gir til slutt et lite utsnitt av Åse Gruda Skards 24 bøker og over 2 000 artikler samt referanser til bøker skrevet om henne.
Ungene våre er ikke bare en klassiker innen barneoppdragelse og popularisert barnepsykologi, den er også en viktig påminnelse om at det å være foreldre også er et samfunnsoppdrag – utfordringer som er høyst relevante i dagens samfunn. Den kan derfor trygt anbefales.
