Vråle, GB.
Møte med det selvmordstruede mennesket
3. utg. 182 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2009. Pris NOK 325
ISBN 978-82-05-38514-6
Forfatteren har i mange år undervist i psykiatrisk sykepleie. Første utgave av denne boken om selvmordsforebygging kom i 1993. Endringene i den nye er særlig knyttet til utarbeidingen av Nasjonal plan for forebygging av selvmord med påfølgende handlingsplan og til at Sosial- og helsedirektoratet i 2008 utga nasjonale retningslinjer for selvmordsforebygging i psykisk helsevern. Forfatteren ønsker først og fremst å presentere de sykepleiefaglige sidene ved selvmordsproblemet, men henvender seg også til andre profesjoner enn sykepleiere.
Det er åtte kapitler. I det første redegjøres det for hva utgivelsen bygger på. Kapittel 2 omhandler det selvmordstruede menneske, med beskrivelse av problemets omfang, selvmordsprosessen og årsaker til selvmord. Kapittel 3 tar opp etiske og juridiske utfordringer. De neste kapitlene dreier seg om praktisk selvmordsforebygging, temaer for møter med selvmordstruede mennesker, eksempler fra behandlingssituasjoner og hvordan selvmordsproblemet berører og sårer.
Møte med det selvmordstruede mennesket inneholder mange gode poenger knyttet til selvmordsatferd – omfang, risikofaktorer og utfordringer i det praktiske arbeidet. Det er imidlertid også en del svakheter. En del steder savnes en mer overordnet grensegang. For eksempel understrekes det flere ganger hvor viktig det er å se hele mennesket bak selvmordshandlingene. Det er selvsagt riktig, men gjelder ikke det også pasienter med andre lidelser? Det er en uklar grense mellom det som er den spesifikke psykiatriske sykepleie og hvilke tiltak som krever mer psykoterapeutisk kompetanse. Litteraturhenvisningene kunne også vært bedre. I mange tilfeller henvises det ikke til originalforfattere, men til andre som har sitert dem. I omtalen av Bærums-modellen, som dreier seg om mer aktiv oppfølging etter selvmordsforsøk, henvises kun til Burmo og medarbeideres artikkel fra 1988. Gudrun Dieserud, som har vært sentral i utviklingen av modellen, siteres ikke. Flere andre sentrale forskere er heller ikke sitert.
Det kunne også vært ønskelig med noen betraktninger om andre sykepleieres utfordringer overfor selvmordstruede. Flere tusen mennesker behandles hvert år i medisinske og kirurgiske avdelinger etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv. Sykepleierne er gjerne de første som snakker med disse. Ved legevakter møter de også daglig selvmordsproblemer, både i konsultasjoner og i telefonsamtaler. Utfordringene her er ikke omtalt.
Denne utgivelsen er først og fremst aktuell som innføringsbok i psykiatrisk sykepleie. Den inneholder også nyttig informasjon for andre faggrupper som har begrenset kunnskap om selvmordsatferd.
