Løver, AH
Beverfjord, A
Dyregrov, A.
Det bor et barn i mitt hjerte
258 s, ill. Oslo: Gyldendal, 2009. Pris NOK 349
ISBN 978-82-05-38471-2
I forordet skriver førsteforfatter at de ønsket å lage en bok som «kunne gi et best mulig bilde av den ensomme sorgen man opplever når man sørger over er barn som svært få har fått sjansen til å bli kjent med». Hensikten med boken har vært å kunne være til hjelp for andre som har opplevd sorgen ved å miste et barn perinatalt.
Mange foreldre ønsket å bidra og historiene de ti mødrene/foreldrene har fortalt til journalist Beverfjord er nært og detaljert beskrevet. Foreldrenes ulike sosiale bakgrunn og familiesituasjon, hendelser og erfaringer knyttet til svangerskap, manglende fosterlyd og opplevelsen av fosterdød og fødsel, samt håndtering av praktiske og emosjonelle utfordringer etterpå kommer tydelig frem. Det er ikke tvil om at hensikten med å vise sorg og fortvilelse på sitt verste er oppfylt. Men som psykolog Atle Dyregrov beskriver i kapitlet «Å miste et barn ved livets begynnelse», har man fra å behandle perinatal barnedød som en ikke-hendelse nå lært at sorg oppleves svært forskjellig, og at mange forhold kan være med på å prege tapsopplevelsen. Dette kommer lite frem i boken selv om svangerskapet var første graviditet for seks av kvinnene, mens andre hadde opptil fire friske barn fra før og et par hadde gjennomgått fire in vitro-fertiliseringer før de mistet sitt etterlengtede barn.
Jeg blir bekymret for at en del kvinner som søker fellesskap gjennom å lese på nett eller i en bok som dette, kan få forsterket og forlenget sorgen i stedet for å få modeller for god mestring. Til tross for tap, sorg og skuffelser ved å miste et høyt ønsket barn, kan man få nye perspektiver, ny forståelse for menneskelige reaksjoner og kjennskap til egen styrke. Flere av kvinnene har barn fra før, men tittelen «Det bor et barn i mitt hjerte» gir ikke rom for disse barna, og jeg savner eksempler som beskriver søsknenes tolking av tapet og deres behov for oppfølging.
Psykolog Atle Dyregrov beskriver empiriske erfaringer knyttet til perinatal barnedød, «fra å være en ikke-hendelse» til å beskrives som et tap man aldri kommer over. Jordmor Synnøv Egenæs’ beskrivelse av «Når barnet dør i mors mage» er forbilledlig. Hun gir en konsis fremstilling av hvordan praksis og holdninger har endret seg over tid og hvordan man ved perinatal barnedød både på fødeavdelingen og etter utskrivning må ha ikke bare den fødende og familien, men også kollegene med i planlegging og oppfølging etterpå. Listen over litteraturhenvisninger viser at temaet etter hvert er behandlet både i veiledere og bøker.
Jeg er usikker på om det er hensiktsmessig å anbefale denne boken for foreldre som har mistet barn, men for leger og sykepleiere (jordmødre og helsesøstre) innen fødselsomsorg kan den utvilsomt tjene som et godt faglig grunnlag for å belyse behov for god klinisk praksis og utfordringer ved perinatal barnedød.
