Kragh, JV
Psykiatriens historie i Danmark
378 s, ill. København: Hans Reitzels Forlag, 2009. Pris DKK 348
ISBN 978-87-412-5146-2
Overstående sitat fra «Terje Vigen» finner jeg dekkende som oppsummering av denne boken. Det er forfatternes intensjon å beskrive historien til dansk hospitalpsykiatri fra 1612 og frem til i dag. Målsettingen står i innledningen: «at beskrive psykiatrien ud fra den relevante historiske kontekst, fordi psykiatrien ikke kun drejer sig om læger og hospitaler. Den handler også om patienter, politikere, journalister, jurister, psykologer og andre faggrupper, der på forskjellig vis har været med til at påvirke området.» Boken lykkes bare sånn måtelig med det, siden psykologer og andre faggrupper knapt er nevnt, og den idéhistoriske kontekst gjennomgående er lite til stede. Noen målgruppe angis ikke.
Det er åtte forfattere, seks historikere og to psykiatere, alle med betydelig akademisk kompetanse, og de har skrevet hvert sitt kapitel med lite overlapping. Det legges vekt på vederheftig kildebruk og -kritikk. Layouten er leservennlig, det er godt papir og fine illustrasjoner i svart-hvitt. I historisk-filosofisk tradisjon er det 47 sider med noter bakerst. Navneregister er med, men ikke noe saksregister. For medisinere er dette litt uvant, men til å leve med.
Hva så med innholdet? At en historiker er god på kildegransking, betyr dessverre ikke at han/hun er en god, enn si, underholdende forfatter. Vi kan selvfølgelig ikke kreve at enhver historiker er Peter Englund, men kunne de enda nå ham til knes! Kapitlet om utviklingen fra Pæsthus til St. Hans Hospital, inneholder mye om arkitektur og administrasjon, men fint lite av klinisk interesse. Det samme gjelder kapitlet om overgangen fra hospital- til distriktspsykiatri. Kanskje sier disse kapitlene mest om konservatismen i befolkningen og hos politikerne i forhold til psykiatriske pasienter og utviklingen i psykiatrien.
Atskillig større klinisk interesse har kapitlene om asyltiden, utviklingen av en institusjon for psykisk syke kriminelle og psykiatriske trosretninger. Det er egne, og ganske detaljerte, kapitler om malariabehandlingen for dementia paralytica, sjokkbehandling med insulin og cardiazol, og bruken av de første psykofarmaka fra 1950 til 1970. Alle følger de Per Anchersens behandlingslov med en utvikling fra kritikkløs entusiasme, via verdiløshet til et begrenset evidensbasert indikasjonsområde. Om andre behandlingsforhold er boken nærmest tildekkende. Det står en halv side om lobotomi og noen få linjer om LSD-behandling. Skildringene av de store skikkelsene i dansk psykiatri er uten unntak idealiserende og idylliserende. Det står intet om de konflikter og ulykkelige skjebner deres patologiske personlighetstrekk førte med seg.
Denne holdningen står i klar kontrast til Kringlens bok om norsk psykiatri som er mye mer åpen på konflikter (1). Holder vi de to bøkene opp mot en av verdenslitteraturens storheter: Den guddommelige komedie av Dante, har den danske boken intet til felles med den. Kringlen derimot har det til felles med Dante at han er underholdende og plasserer sine fiender i helvete. For norske fagfolk byr foreliggende danske bok på lite som ikke er mer engasjerende beskrevet av Kringlen.
