Espnes, GA
Smedslund, G.
Helsepsykologi
445 s, tab, ill. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2009. Pris NOK 445
ISBN 978-82-05-39075-1
Forfatterne av denne læreboken er psykologer. Geir Arild Espnes er professor i helsevitenskap ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, mens Geir Smedslund er seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Første utgave av boken kom i 2001.
For forfatterne dreier helsepsykologi seg om hvordan «følelser, psykiske tilstander eller ulik atferd påvirker vår helsetilstand», og de slutter seg til Matarazzos definisjon fra 1980 der helsepsykologi kan sies å være de samlede bidrag psykologien gir for å forstå helse og velvære. Dette er et felt som psykiatrien og sosialmedisinen tidligere har hatt et slags monopol på, men nå forsøker åpenbart psykologene å overta.
I tråd med tidens motebølger er teksten nå ifølge forfatterne «vridd i positiv retning, mot positiv psykologi og positiv helsepsykologi». De ønsker å konsentrere seg mer om løsningsalternativer enn problemer og risiko.
Stoffet presenteres i fire hoveddeler: Del 1 tar for seg historikk og forskningsmetoder; Del 2 helse og sykdom, der stress og mestring, personlighetsfaktorer og kroniske sykdommer står sentralt; Del 3 helse og livsstil, der kosthold, fysisk aktivitet og rusmidler blir omtalt; og til slutt Del 4 om å holde seg frisk, der forebygging er viktig.
Forfatterne unngår å ta opp kontroversielle spørsmål, og er i stor grad refererende. Hvorfor kunne man f.eks. tidligere påvise en sammenheng mellom A-væremåte og hjerteinfarkt, men sjeldnere i dagens studier? Hva var årsaken til økningen av hjerteinfarkt i de vestlige land etter siste verdenskrig, og hva skyldtes nedgangen som fulgte noen år senere? Disse store endringene må tilskrives miljøfaktorer og ikke genetiske forhold. Man skulle da tro at psykologer hadde noe å si her. Heller ikke har forfatterne synspunkter på de nye epidemier av depresjon, fibromyalgi, nakkeslengskader og kronisk utmattelsessyndrom («ME») som mediene og pasienter er så opptatt av.
Det refereres en del til internasjonal litteratur, vesentlig fra WHO. Norske og andre skandinaviske undersøkelser diskuteres praktisk talt ikke – hvis det da ikke gjelder studier utført av psykologer. Stikkordregisteret er tynt og virker lite brukervennlig med relativt få litteraturreferanser fra de siste ti år.
Denne boken er bedre enn den svenske Hälsa och psykologi av Svenn Ingmar Andersson (1), men det er også her lite å hente for leger og helsepersonell. Flere kapitler er lite informative og til dels misvisende. Årsaken er nok at forfatterne verken er leger eller medisinske epidemiologer.
