Noen transseksuelle ønsker seg fast definerte og entydige kropper og identitetskategorier. Andre vil hevde sin rett til kjønnsoverskridelse og nedbrytning av det binære kjønnssystemet. Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) og Rikshospitalets GID-klinikk insisterer på at transseksualisme handler om normalitet og entydighet, men livshistoriene til mange transseksuelle viser at transseksualisme også handler om seksuelt mangfold, kategorioverskridelse og kjønnets grunnleggende uklarhet.
Illustrasjon Stein Løken
For å kvalifisere til kjønnsbekreftende behandling i Norge må man bli godkjent som pasient ved GID (Gender Identity Disorder)-klinikken ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Klinikkens målsetting for behandlingen er at pasienten skal oppleve at kropp og kjønnsidentitet stemmer overens. Kjønnsidentitet blir her forstått som noe som kan atskilles i en klar kvinnelig identitet eller en klar mannlig identitet i tråd med konvensjonelle kjønnsidealer. Pasientens målsettinger for behandlingen må sammenfalle med GID-klinikkens, hvis ikke kvalifiserer ikke pasienten for en diagnose som gir rett til behandling. I den diagnosen som utløser behandling, F64.0 Transseksualisme, defineres transseksualisme i henhold til ICD-10-kriteriene som: Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å få kroppen til å bli i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.
Som i mange andre land, er det også i Norge et tett samspill mellom det medisinske behandlingsapparatet (GID-klinikken) og interesseorganisasjonen for transseksuelle, Harry Benjamin Ressurssenter (heretter kalt ressurssenteret) (1). I overveiende grad er det også samsvar mellom hvordan Rikshospitalets GID-klinikk og ressurssenteret forstår transseksualitet og hvordan tilstanden skal behandles. Ressurssenteret arbeider målbevisst både med informasjonsvirksomhet rettet mot allmennheten og med lobbyvirksomhet rettet mot politikere og medisinsk ekspertise. De har markert seg som en «smal» organisasjon på den måten at de definerer seg som en organisasjon kun for «mennesker som går gjennom kjønnsbekreftende behandling» (2). Dette kan tolkes som en grensemarkering mot alle dem som ikke har livsfortellinger, kjønnsforståelser eller selvforståelser som passer inn i diagnosen F64.0 Transseksualisme, men som likevel ønsker seg ulike typer av kjønnskorrigerende behandling. Harry Benjamin Ressurssenter har også vært sterkt imot å bli betegnet som en del av det som blir kalt LGBT-bevegelsen (lesbian, gay, bisexual, transgender).
Heteronormativitet
De forståelsene av transseksualitet som synes å dominere i den norske kulturen – og også ved GID-klinikken og ved Harry Benjamin Ressurssenter – er basert på et heteronormativt grunnlag. Heteronormativitet bygger på forestillingen om at mennesker kan deles i to distinkte og komplementære kategorier: kvinne og mann. Videre antas det at kjønnskategoriene gjenspeiler spesifikke og «naturlige» karakteregenskaper, og at seksuelt begjær kun skal forekomme på tvers av disse kjønnskategoriene. Heteronormativitet er altså et uttrykk for de praksiser og institusjoner som legitimerer og privilegerer heteroseksualitet og kjønnsuttrykk som er entydige og klart avgrensbare.
Heteronormativitetens kjerne er konstellasjonen mann–kvinne. Individer som ikke kan eller vil plasseres kategorisk som enten mann eller kvinne, utfordrer og bryter denne normen. Heteronormativitet trenger ikke å bety at man eksplisitt forfølger eller diskriminerer ikke-normative kjønnsuttrykk eller eksplisitt kommer med uttalelser mot alt som bryter med normen. Like mye handler det om at ukonvensjonelle kjønnsuttrykk marginaliseres, ties i hjel, eller markeres som noe negativt og mindreverdig i den dominerende diskursen. Det heteronormative systemet er basert på binære kjønns- og seksualitetskategorier, og fungerer undertrykkende på alle som ikke enkelt passer inn i disse kategoriene.
I perioden 2003–2006 gjennomførte en av forfatterne (Tor Folgerø) livshistorieintervjuer med 15 selvidentifiserte transseksuelle. I disse livshistoriene finner man store variasjoner med hensyn til hvordan informantene tenker om kjønn og i måtene de praktiserer kjønn på. For noen er det sentralt å være entydig mann eller kvinne, mens andre har et mer utforskende og grenseoverskridende forhold til hvilket kjønn de ønsker å skape og fremstå som. Mens noen ser på kjønn som en medfødt essens som kan «opereres frem», opplever andre at kjønn er noe som kontinuerlig kan endres og forhandles om. Noen har gjennomgått eller ønsker å gjennomgå operasjon, andre oppfatter seg som transseksuelle, men vil ikke gjennomgå operasjon. Noen lever heteroseksuelt, andre lever homoseksuelt, og en del lever uten et seksualliv med partner (3, 4).
Kjønn og kjønnsorganer
«Transseksualisme har ingenting med seksualitet å gjøre – transseksualisme handler om kjønnsidentitet», hører man ofte fra ressurssenteret og fra norske transseksuelle. Slike utsagn tolker vi som et forsøk på å bryte den sterke koblingen som ofte har vært gjort mellom transseksualitet og seksualitet både i populærkultur og tidligere også innen psykologi og psykiatri. Ressurssenteret er opptatt av å lansere en motfortelling som er renset for den mer problematiske seksualiteten. Samtidig er det også klart at behandlingen av transseksualisme indirekte omhandler seksualitet. I konstruksjonen av det nye, kroppslige kjønnet, er den kirurgiske innsatsen orientert mot å fjerne reproduktive organer og å konstruere nye ytre kjønnsorganer. Kjønnsorgan markerer kjønn, men er også ment å skulle brukes til å praktisere sex.
Mange av dem som har vært gjennom behandlingsapparatet opplever at seksualitet tar stor plass i diagnostiseringsprosessen og at de blir grundig gjennomanalysert på dette feltet. Det er imidlertid påfallende hvor tause ressurssenteret og GID-klinikken er i offentligheten omkring temaet seksualitet. Kjønnsidentitet synes å fremstå som et langt mer verdig og renslig tema å sette søkelyset på enn seksualitet. Gjennom tausheten forsøker man å kommunisere at det ikke er noe ekstraordinært ved transseksuelles seksualitet. I en heteronormativ kultur, som den norske, antas det at seksualiteten er «normal» – altså heteroseksuell – så lenge man ikke sender signaler om noe annet.
Selv om ønsket om å endre det kroppslige kjønnet ikke primært handler om seksualitet, er det likevel slik at endringer av kroppslig kjønn kan få konsekvenser for seksualiteten. I en kulturell kontekst der både kjønn og seksualitet er binært organisert, vil endringer av kroppslig kjønn føre til at man endrer sosial identitet fra hetero til homo eller fra homo til hetero, hvis man tar utgangspunkt i at begjæret mot ett kjønn er stabilt gjennom transformasjonen. Dersom man endrer begjærsobjekt etter operasjonen, vil den sosiale identiteten som hetero eller homo vedvare også etterpå til tross for at man har endret kjønn.
Kjønnsorganer og genital estetikk blir sterkt vektlagt både blant flere av dem vi har intervjuet og i de medisinske diskursene og praksisene. Informantene, særlig mann-til-kvinne-transseksuelle, legger omfattende mening i operasjonen, og behandlingsopplegget investerer store ressurser i vagina.
Fokuset på kjønnsorganer som skal fungere i møtet med en partner (av motsatt kjønn), synes å ligge som et premiss for behandlingen av transseksuelle. Slik vi oppfatter det, handler vaginafokuset i behandlingen av mann-til-kvinne-transseksuelle om:
at en kvinne per definisjon forstås som en person som er vaginalt penetrerbar
at man konstruerer personer som skal fungere mest mulig «normalt» seksuelt, og at heteroseksualitet danner modellen for hvilke organer som er seksuelt nødvendige
hva som er medisinsk tilgjengelig og praktisk
I forbindelse med fjerning av testikler og penis er det vanlig samtidig å vrenge penis og konstruere en vagina. Disse operasjonene må utføres samtidig. Konstruksjonen av vagina er standard for alle som får utført mann-til-kvinne-behandling. Siden konstruksjon av penis for kvinne-til-mann-transseksuelle er mye mer komplisert og har mindre tilfredsstillende resultater enn vaginakonstruksjonen, er det valgfritt for dem om dette skal gjøres. Uavhengig av seksuell praksis (f.eks. aseksualitet, sølibat eller preferanse for andre seksuelle aktiviteter enn vaginalt samleie), synes vaginaen i alle tilfeller å fungere som et symbol på kvinnelighet både for behandlerapparat og pasienter.
Det kan iblant synes som om det er et misforhold mellom det genitale fokuset i det etablerte behandlingsopplegget og de utfordringene hverdagslivet byr på for mange kjønnsopererte. Den ureflekterte heteronormativiteten i den medisinske behandlingen for mann-til-kvinne-transseksuelle treffer ikke alltid de mangfoldige identitetene og seksuelle praksisene som pasientgruppen faktisk rommer. Man kan tenke seg at det for noen av dem ville vært mer hensiktsmessig å legge mer vekt på plastisk ansiktskirurgi og stemmetrening. Det vaginale fokuset synes imidlertid å ha minst like stor symbolverdi som bruksverdi for pasientene, og det er ingen av dem som kritiserer GID-klinikkens vaginalfokus.
I tillegg til en vagina skulle imidlertid mange av dem også ønsket seg mer plastisk kirurgi og annen hjelp for å støtte opplevelsen av å være kvinne eller mann i dagliglivet. De medisinske diskursene, sammen med statlige bevilgninger, har på denne måten makt til å bestemme at kjønnet sitter mellom beina, heller enn i ansiktsform, hårvekst, stemme, kjeve- og tannstruktur.
Transbevegelse
Ved siden av organisasjoner som jobber for å bedre behandlingstilbudet for gruppen som omfattes av diagnosen F64.0, som Harry Benjamin Ressurssenter, har det de siste tiårene også vokst frem en internasjonal politisk «transgender»-bevegelse.
I den engelskspråklige verden blir betegnelsen «transgender» i dag brukt som et samlebegrep for kategorier som på ulike måter krysser og utfordrer det binære kjønnssystemet: Intersex-personer (som er født med tvetydige eller uklare ytre/indre kjønnsorganer), transvestitter (personer med to kjønnsidentiteter), transseksuelle (som ønsker hormoner og kirurgi for få en kropp i samsvar med det «motsatte» kjønnet, også kalt transkjønnede), og transgenderister (som lever som det «andre kjønnet» uten å ønske operasjon, eller som ser på seg selv som verken mann eller kvinne eller som både mann og kvinne). Transgenderbevegelsen er inkluderende i forhold til de fleste seksuelle og kjønnsmessige normoverskridere, og har som mål nettopp å utfordre og destabilisere det binære kjønns- og seksualitetssystemet. De står slik ofte i et spenningsforhold til transseksualitetsorganisasjoner som vektlegger entydighet, medisinske diagnoser og klare avgrensninger.
Mye av energien i den seksualpolitisk radikale delen av homobevegelsen og transbevegelsen ligger altså i å utfordre og kritisere heteronormen. Argumentene er at kjønn og seksualitet i langt større grad handler om moralske valg, konvensjoner og samfunnsorden enn om natur, biologi og medisin. Dette er en tematikk som også mange kjønnsforskere innen samfunnsfag og humaniora er opptatt av. De har bl.a. ved hjelp av historiske studier vist hvor foranderlige normer, kategorier og forestillinger har vært på kjønns-, kropps- og seksualitetsfeltet – ikke minst innen medisinen (5–10).
I de senere årene har personer som kan kalles grenseoverskridere i kjønnsfeltet skapt nye utfordringer både for GID-klinikken og ressurssenteret (11–14). Transpersoner som ikke nødvendigvis ønsker at kroppen skal få et entydig konvensjonelt kjønnsuttrykk, som snakker for mye om seksualitet og andre seksuelle identiteter enn heteroseksuelle, og personer som beskriver ønsket om transformasjon som et valg heller enn en fysiologisk drift, representerer noen av disse utfordringene. Mange personer i «transfeltet» faller utenfor de definisjoner og selvforståelser som er de rådende ved Harry Benjamin Ressusrssenter. «Transgender» bryter med logikken som legitimerer transseksualisme som diagnose, ved å undergrave forestillingen om identiteten som fast, stabil og avgrensbar. Det er en økende etterspørsel etter utredning ved GID-klinikken. Forespørslene kommer også fra personer som har andre typer av kjønnsidentitetsproblemer enn det som passer inn i diagnosen transseksualisme, men som likevel opplever at de har et behov for behandling. GID-klinikken argumenterer med at de ikke kan åpne opp for behandling av disse gruppene fordi det faller utenfor klinikkens mandat. Den er opprettet med tanke på F64.0 (15). Med en åpnere praksis vil man forlate prinsippet om faste kategorier og nærme seg en tanke om kjønn som noe flytende og forhandlingsbart. Dermed vil diagnoseapparatets klart avgrensede kategorier undergraves.
Politisk opportune fortellinger?
Opp gjennom historien er mange transseksuelle pasienter blitt møtt med en forståelse av at kjønnsidentitesforstyrrelser er en psykisk lidelse som bør behandles via terapi heller enn ved kirurgi. Bl.a. derfor har det vært viktig for interesseorganisasjonene å støtte seg til medisinske forklaringsmåter som legger vekt på kjønnsidentitet som noe biologisk fundert. Ressurssenteret og GID-klinikken forfekter en forståelse av at transseksualisme ikke har noe med kultur å gjøre, men kun med natur og biologi. De forfekter også forståelsen av at gruppen transseksuelle er en entydig og avgrensbar størrelse.
På grunn av behov for støtte fra politiske og medisinske miljøer, er det antakelig sentralt for interesseorganisasjonen Harry Benjamin Ressurssenter å fremstille transseksualisme på denne måten. De er svært tydelige på hvem de kjemper for, og er opptatt av å markere en skarp grense mellom de som kvalifiserer til diagnosen F64.0, og alle andre kategorier. De har klart å etablere transseksuelle som en verdig og entydig gruppe med respektable ønsker og behov (kjønnsidentitet, ikke seksualitet), knyttet til en medisinsk diagnose og i behov av medisinsk behandling. Hovedfortellingen de fremfører er at transseksuelle er kjønnsmessig helt vanlige mennesker som tilfeldigvis og uheldigvis er født i feil kropp. Etter den medisinske behandlingen er problemet løst, og den transseksuelle er i prinsippet behandlet for sin diagnose. Identiteten transseksuell kan nå avløses av identiteten «mann» eller «kvinne» i en kombinasjon der kropp og selvforståelse er i samsvar.
Man kan selvsagt tenke seg at aktørene på dette feltet, Harry Benjamin Ressurssenter og GID-klinikken, også skjeler til strategiske og politisk opportune argumenter når de fronter fortellingen sin i offentligheten. Å velge én, av mange mulige, fortellinger om transkjønnethet, har både realpolitiske og moralpolitiske implikasjoner. Ressurssenteret og GID-klinikken vet selvsagt at noen fortellinger møter større forståelse og medlidenhet i ulike politiske miljøer enn andre. I sine studier om moraldebatter i Stortinget har statsviteren Dag Stenvoll vist hvordan argumentet om «natur» synes å ha stort gjennomslag. Under naturlighetsargumentene ligger det en «mer eller mindre implisitt forutsetning om at det som var naturlig eller biologisk også normativt sett var positivt, eller i det minste nøytralt» (16). Den biologiske linjen til ressurssenteret er slik i tråd med det som har vist seg å føre frem i Stortinget på det seksualpolitiske feltet. En realpolitisk følge av både ressurssenteret og GID-klinikkens politikk er at de får styrket og forbedret behandlingen for sin gruppe. En annen realpolitisk konsekvens kan være at de hindrer at transpersoner som ikke går inn under F64.0 i det hele tatt får et behandlingstilbud.
