Old Drupal 7 Site

For mange pasienter og for få pleiere

Peter F. Hjort Om forfatteren
Artikkel

Panagiotaki, E.

Adjø Felicia

Hjemmesykepleier i det rike Norge. 215 s. Oslo: Spartacus forlag, 2009. Pris NOK 299

ISBN 978-82-430-0470-2

Forfatteren er norsk sykepleier, giftet seg med en greker og har bodd mange år på Kreta. Hun fikk lyst på et år i det gamle landet, som i mellomtiden var blitt rikt. Derfor tok hun seg jobb i hjemmesykepleien i bydel Frogner i Oslo, den velstående overklassebydelen i det gamle Oslo. Hun forteller om opplevelsene gjennom daglige notater som hun tok. Hun møter to kulturer.

Den ene er de gamle pasientene. De fleste av dem bor i store leiligheter som preges av fordums prakt, med fine gamle møbler, praktfulle malerier, tepper og kunst. De er ofte meget gamle og med mange og ofte alvorlige sykdommer og får inntil tre ganger daglig besøk fra hjemmesykepleien. Flesteparten er kvinner, og de har mistet sine nærmeste. To fellestrekk skiller seg ut: Det ene er at de er ensomme, for «alle deres er døde». De har slektninger, arvinger, men de er travelt opptatt med sitt. Derfor er ensomheten ofte overveldende og ødeleggende. Humoren har nok noen beholdt. En klappet seg på sitt hvite hode og sa om seksuallysten: «Det kan jo være fyr på peisen, selv om det er sne på taket!» Det andre trekket er at de ønsker å dø hjemme i sin egen seng, i fred og verdighet. De er livende redde for sykehus og sykehjem. Forfatteren opplever at ensomheten er det overveldende fellestrekket.

Den andre kulturen er hjemmesykepleien. Pleierne, bare kvinner, løper fra jobb til jobb. Listene deres er for lengst sprengt, men likevel kommer det stadige tillegg, fordi både de gamle og pleierne blir syke. Pleierne sykmelder seg fordi de er utslitt, selv om de vet at det går utover de andre, for de orker ikke mer. De løper etter stoppeklokkene og forsøker å klare de oppdragene administrasjonen har ført opp. Det er aldri tid til å sette seg ned, ta en kopp kaffe og snakke med de gamle. De må forholde seg til listene, de overfylte skittentøyskurvene og de stinkende søplebøttene.

Oppe i alt dette møter forfatteren Felicia, en gammel skrøpelig og kreftsyk dame på listen. Hun fortalte om den overveldende kjærligheten hun hadde opplevd med sin mann. De hadde bodd i flere år i Rom, og nå var mannen død. Hun bar på en siste drøm, og det var en tur til Rom for å gjenoppleve kjærligheten. Forfatteren ble med henne på en ukes tur til Roma, trillet henne omkring i rullestolen. Og Felicia gjenopplevde kjærligheten. Så dro de hjem, og neste morgen lå Felicia død i sengen sin etter å ha tatt en stor overdose sovemiddel. Forfatteren følte at Felicia hadde et lykkelig og takknemlig smil der hun lå.

Forfatteren skriver godt, ofte glitrende godt. Alle de små historiene om pasientene og pleierne er stor forfatterkunst. Mange i vårt samfunn ville ha glede av å lese denne boken og tenke over hvordan det er blitt og hva vi kan gjøre med det. Spesielt gjelder det selvfølgelig fastlegene og personalet i eldreomsorgen. Men aller mest gjelder det politikerne og byråkratene som har ansvaret for samfunnet og den veien vi går. Jeg håper boken får mange lesere.

Anbefalte artikler